Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Vinnerhånden

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Vinnerhånden – en krimroman

Anna Sofie er nyskilt og jobber med å finne fotfeste i sin nye tilværelse. Hun virkeliggjør drømmen fra yngre dager, og åpner interiørbutikk i Sandvika Storsenter. Hun er ikke ute etter noe nytt forhold, men fatter likevel interesse når hun kommer i kontakt med Robert.

Morten er spilleavhengig, noe som rimer dårlig med bankjobben. Gjelden til den illegale pokerklubben blir til slutt så stor at han velger å bryte etiske og juridiske grenser for å bli kvitt den.

En ung polsk snekker blir funnet drept ved Kadettangen i Sandvika, og Politiførstebetjent Maja Witsø er overbevist om at den polske bedriftseieren Lankowski står bak. Problemet er at det er få spor å gå etter, og samtidig bærer hun på en hemmelighet som kan være ødeleggende for karrieren hennes.

Er det noen sammenheng mellom disse fire personene, og hvordan kan Maja eventuelt bruke den til å løse drapssaken? Hva skjer når Anna Sofie merker at det nye livet likevel ikke blir så enkelt som det så ut til? Hvordan kan Morten komme seg ut av det hjørnet han har malt seg inn i? Og hva skjuler seg bak fasaden til Plank Byggservice og eieren Peter Lankowski?

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén