Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Vinnerhånden

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén