Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Bryt reglene!

Show, don’t tell!

Dette rådet er noe av det som oftest gjentas i skrivesammenheng. Det har blitt et mantra, en regel vi som ønsker å skrive bøker må leve etter. Så – hva betyr det? Her er et eksempel:

Ola var 203 centimeter høy, og var en hissig fyr.

Ikke noe problem for leseren å se for seg Ola etter dette. MEN – dette er ikke godt nok ifølge Show, don’t tell-regelen (SDT). Vi bør heller få høyden og temperamentet til Ola fram i teksten gjennom å vise leseren dette. Det handler om å dramatisere teksten, ikke bare formidle faktiske opplysninger. For eksempel slik:

Jeg hørte bråket ute i gangen, og skjønte at Ola nok en gang var på krigsstien. Selv om det strengt tatt var noen cm klaring, bøyde han hodet for å ikke slå borti dørkarmen da han kom busende inn på kontoret mitt.

OK, ikke revolusjonerende litteratur, men likevel er poenget synlig.

Et annet eksempel:

De tok toget til Bergen.

Ifølge SDT-regelen, bør man heller gjøre noe slikt:

Anna stirret ut på det vakre landskapet utenfor togvinduene. Hun la hånden bort på armen til Ola. 
«Se! Er det … reinsdyr?»
«Ja, så sannelig», sa Ola. «Jeg er utrolig glad vi valgte å ta toget for en gangs skyld. Du ser ikke mange reinsdyr i taxi-køen på Flesland.»

Igjen ingen litteraturprisvinnende løsning (og jeg vet – ingen sier egentlig «så sannelig»), men teksten følger i det minste SDT-regelen.

Bryt reglene!

Men – skal man alltid strebe etter å følge den? Selvsagt ikke. Mange forfatterspirer blir veldig opphengt i dette, og bruker enorme mentale krefter på å vise, ikke fortelle. Ofte ender man opp med unødvendig lange passasjer når man egentlig bare skal formidle noe kort og greit.

Av og til er det helt ok å skrive «Han var redd.» uten å få panikk for at du brøt SDT-regelen. «Han knuget armlenet så hardt at knokene var helt hvite, og en svettedråpe gled sakte ned fra tinningen.» sier det samme, men bruker seks ganger flere ord. Rådet mitt blir å finne balansen i SDT-regelen, og bruke den der det virkelig trengs, og av og til tillate seg selv å bare fortelle rett fram. Show AND tell er en god litterær vei å gå.

Jeg har nettopp lest Karin Fossums «Se deg ikke tilbake!», og der finner jeg gode eksempler på både SDT og passasjer hvor hun rett og slett bare forteller i stedet. Som her, hvor Konrad Sejer får med seg en annen betjent enn Karlsen:

Derfor fikk han med seg Skarre i stedet, en ung krøllete betjent, omkring halvparten så gammel som ham selv. Skarre var en lystig liten mann, blid og optimistisk, og med rester av sørlandsdialekt som slo igjennom i takt med pulsen.

Masse fortelling her, nærmest straffbart om man legger SDT-regelen til grunn for tiltale. Men om det er noen lesere som savner en mer subtil og visende passasje – vel jeg tviler. Hun kunne selvsagt skrevet noe slikt:

«Skarre», sa den unge mannen, og strakte fram hånden. «Jeg håber du er like gira som meg, Sejer, for dette blir jammen et spennende oppdrag»
Typisk disse unggutta, tenkte Sejer, alltid ukuelig optimister. Denne fyren med det fårete gliset kunne vært sønnen hans, bortsett fra at Sejer aldri hadde vært sammen med noen sørlandsjente – Arendal eller Grimstad, om han skulle dømme ut fra de små gjenværende dialektsporene.

Takk og pris at Karin Fossum bryter SDT-regelen, er vel min konklusjon – jeg mistenker at du er enig! 😊

Et annet sted vil Fossum få fram at bygda hvor handlingen finner sted er avsidesliggende, og bildet hun bruker levner ingen tvil om at her handler det om en typisk norsk bygd, full av gamle vaner, inngrodde fordommer og «alle kjenner alle»-fenomenet:

Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt.

Dette er poetisk, og lett å se for seg det lille samfunnet som Fossum viser oss her.

Previous

Hvor mye veier en fisk?

Next

…til øyet blir stort og vått

2 Comments

  1. May Brit Solstad-Nielsen

    Godt og illustrerende skrevet:-)

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén