Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Forfatter: boksmed (Page 2 of 4)

Lystekniker søkes

I dag er det pirke-Jørn som har fått låne tastaturet. Dette innlegget handler nemlig om språklig kontaminasjon og korrekthet. De som kjenner meg, vet at jeg er opptatt av å skrive korrekt. Det er selvsagt forskjell på hvor formelt språket mitt er avhengig av hvem leseren er. Jeg kan for eksempel skrive «manror» i en tekstmelding til ungene mine. Dette begrepet begynte jeg å bruke litt fleipete på 90-tallet, da IRC var stedet å være i cyberspace. Jeg skriver selvsagt «med andre ord» eller «mao.» i en epost til en ekstern kontakt på jobb eller annen, mer formell kommunikasjon.

Jeg er veldig fascinert av språk og dialekter (og sosiolekter), men har ikke noen annen faglig bakgrunn enn norskopplæringen i skolen og min egen interesse for temaet. Fascinasjonen glir ofte over i irritasjon, men det er en svakhet jeg ikke alltid klarer å heve meg over. Dette resulterer av og til i at jeg korrigerer folk, men slett ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg har en tanke om at jeg holder igjen 95 % av tiden, men det vet jo ikke folk rundt meg.

De færreste vet at jeg elsker å bli korrigert selv. Faktisk tror nok mange at jeg blir sint eller lei meg, men det er altså ikke slik. Jeg kan ikke gå rundt og korrigere andre, og så sette meg på min høye hest når andre korrigerer meg. Jeg blir glad, fordi jeg ikke ønsker å gjøre feil. Korreksjoner ser jeg på som læring.

Så, hva irriterer meg i dag?

Jeg kan nevne følgende kontaminasjoner fra siste uke:

Triologi
En vanlig feil, men like irriterende for språknerden i meg. Filmene Tilbake til fremtiden I, II og III utgjør en trilogi.

Forveksle noen ord
Jeg leste nylig en reportasje fra en fjelltur, som startet med en fergetur hvor forfatteren «… Forvekslet noen trøtte ord med matrosen …». Nå er det selvsagt mulig at en del av ordene i samtalen med fergemannen ble forvekslet, men jeg lar ikke den lille tvilen komme forfatteren til gode. Og ja, det heter «til gode», ikke «tilgode».

Å ha sjansen på å nyte noe
Fra samme reportasje kommer vendingen «Her oppe har man en større sjanse på nyte utsikten helt alene.» Man har sjansen til å nyte noe, eller man kan ta sjansen på å nyte noe.

Hytt og pine
Dette er en kontaminasjon av to uttrykk: «I hytt og vær» og «død og pine».

Det er i hvert fall en start. Av disse er det egentlig bare «triologi» som har irritert meg – de andre har jeg bare smilt av.

En annen av mine kjepphester er særskrivingen. Når et flerleddet ord blir skrevet som to (eller flere) ord, kalles dette særskriving. Mange kaller det orddelingsfeil, men det er noe annet. Særskrivingsfeil er særlig utbredt i grafisk design, og ses ofte på varer i kolonialbutikken eller på forsiden av bøker. Et klassisk tilfelle er «Bokmåls ord boka», som ble utgitt på Universitetsforlaget i 1986. Det ligger en saftig ironi i at nettopp denne boken (ja, jeg er riksmålsmann, og skriver derfor -en) utgis med feil på det første ordet i hele utgivelsen.

Astronomer mot orddeling er et annet kjent begrep for språknerder her til lands. Fra deres egne nettsider kan vi lese:

AMO blei stifta en eller annen gang på vårparten 1996 av en liten gruppe astronomistudenter ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo.

Jeg elsker det ironiske i at de egentlig er «Astronomer mot særskriving», noe de selv har ledd av i ettertid. Gruppen er et kultfenomen, og har etter hvert slått seg ned på Facebook, men de gamle nettsidene ligger selvsagt ute fortsatt. Her kan du lese mange svært morsomme eksempler på særskrivingsfeil.

Min personlige favoritt så jeg utenfor Spar-butikken ved Ørsta/Volda lufthavn en påske for noen år siden. De hadde tilbud på «helt lamme lår», noe jeg valgte å takke nei til.

Tilstede
Man kan ikke være tilstede, siden å tilstede er et gammelt verb som betyr å tillate. Man er med andre ord til stede.

Et studie
En student avlegger eksamen som avslutning av et studium. En studie er enten et forskningsarbeid eller mindre avhandling, eller forarbeidet til et kunstverk.

Dette er feil fora for den diskusjonen
I prinsippet kunne dette vært korrekt, dersom vedkommende snakket mer enn ett forum. Men dette er altså feil bruk av flertallsformen fora, og det skulle stått at dette er feil forum for den diskusjonen.

I forhold til
Alt står i forhold til noe i dag, virker det som. Det blir helt feil. Begrepet betyr «sammenlignet med», for eksempel når noe er større eller mindre enn noe annet. «Denne boken er ikke særlig lang i forhold til Ringenes herre.»

Og så må jeg innrømme at det irriterer meg at Språkrådet endrer skrivereglene bare fordi en feil blir brukt av mange. Et av normeringsvedtakene de gjorde i 2015 var å tillate «et kompliment», noe jeg anser som en fallitterklæring.

Menæresånøye’a?
For et par uker siden hadde jeg gleden av å overvære et webinar med språkvasker og korrekturleser par excellence Sølvi Jacobsen, hvor hun snakket om hvor viktig det er for en vordende forfatter å være nøye med dette. En forlagsredaktør kan definitivt finne på å forkaste et manus uten å lese noe særlig mer enn et par sider, dersom det er fullt av feil. Sølvi peker på noe så banalt enkelt som å bruke stave- og grammatikkontrollen i Word, og er overrasket over hvor mange manus hun ser hvor selv ikke dette enkle grepet er tatt i bruk.

Det er nøye, manror!

PS. Overskriften henspiller på en gammel blødme:
Kandidaten: «Jeg må få lov å skryte av dere. Det er ikke ofte bedrifter søker spesifikt etter dyslektikere i jobbannonser.»
Intervjueren: «Eh … nå var det lystekniker vi søkte etter.»

You shall not pass! Joda, det skal jeg.

Så står han der, Gandalf. Eller kanskje er det Fluffy, den trehodede hunden på Hogwarts? Eller the Muttations i Hunger Games? Uansett – vi har alle møtt denne portvakten som nekter oss å komme videre: Skrivesperren! Det er uunngåelig. Vis meg en forfatter som sier han aldri har hatt skrivesperre, og jeg skal vise deg en løgner.

Og så kommer jeg her og påstår at jeg aldri har skrivesperre. For det har jeg ikke. Jeg har hatt det mange ganger, men jeg fant løsningen. Den som fungerer for meg, altså. Det er egentlig patetisk kjedelig og enkelt når jeg sier det ene, enkle ordet som innebærer hele løsningen. Likevel er det mitt aller beste våpen mot den fryktete portvokteren. Jeg opplever det like effektivt som da Kong Arthur møtte brovokteren i den udødelige «Monty Python and the Holy Grail», og fikk spørsmålet ingen kunne svare på:

Brovokteren: «What … is the air-speed velocity of an unladen swallow?».
Kong Arthur: «What do you mean? An African or European swallow?»
Brovokteren: «Huh? I … I don’t know that!»

… og da ble han selv kastet i avgrunnen.

Jeg kaster min skrivesperre i avgrunnen ved å planlegge (jeg sa det var kjedelig). Men greia mi er at det ikke er i nærheten av så kjedelig som det er å møte skrivesperreveggen. Å sitte der og stirre ned på den blinkende markøren. Den håner deg. Den blinker mer og mer, og er det ikke nesten så du kan høre den le litt?

Vel, tanken min bak planlegging er verken revolusjonerende eller ny, men da jeg begynte å være mer planstyrt i skrivingen min opplevde jeg at jeg stadig sjeldnere møtte denne hånlige markøren. Jeg hadde kontrollen.
Så hva legger jeg i planlegging? Kort fortalt betyr det at jeg vet hva jeg skal skrive før jeg setter meg ned med laptopen.
Den litt lengre handler om hvilke faser jeg deler skriveprosessen min opp i.

1. Idefasen.
Når jeg får en ide til en historie noterer jeg den ned. På PCen om jeg er i nærheten av den, eller på mobilen. Jeg bruker opptaksfunksjonen på mobilen og snakker inn ideen, og så kan jeg overføre den til PCen ved anledning. Ideen kan være alt fra et kort «hva om»-spørsmål til lengre passasjer, nærmest et resyme av hele handlingen.

«Hva om en gutt får beskjed om at han ikke er helt vanlig, men en trollmann?»

eller

«Louise sjekkes opp av en mann på en bar, men begge trekker seg før det går for langt. To dager senere oppdager hun at den nye sjefen hennes, David, er nettopp denne mannen. Tilfeldigvis støter hun på Adele, Davids kone, og de blir gode venner. Adele og David er mønsterekteparet i Louises øyne, men etter hvert oppdager hun at det skjuler seg mye bak fasaden. Hvorfor er Adele livredd David? Var møtet mellom Louise og Adele så tilfeldig? Og hvor langt vil et menneske gå for å holde ekteskapets hemmeligheter skjult?»

Den første kjenner alle som det store spørsmålet som førte til Harry Potter-suksessen. Den andre er premissene bak boken «Behind Her Eyes» av Sarah Pinborough, en psykologisk thriller.

2. Outlining … Skissefasen.
De fleste i skrivekretser bruker nok det engelske begrepet outlining, men i prinsippet er det akkurat det samme som billedkunstnere gjør når de lager en skisse av verket sitt. For meg handler det om å skrive ned i korte punkter hva som skal skje gjennom historien. Jeg gjør det i to steg, et resyme og en sceneliste.

Når jeg har massert og knadd ideen min, latt den modne i høyre hjernehalvdel en stund, skriver jeg historien fra start til slutt. På ett A4-ark. Jeg later som at jeg har sett historien som en film, og at jeg skal fortelle (referere) handlingen i filmen til en venn. Jeg utelater masse detaljer, og konsentrerer meg om hovedlinjene. Ev. sidetråder kan jeg godt nevne, men det er ikke nødvendig – det varierer.

Nå har jeg hele historieforløpet klart, og vet hva som skjer i starten, på midten og i slutten av historien. Jeg begynner å danne meg et bilde av hvilke personer, steder osv. som skal være sentrale. Kanskje har jeg en birolle eller to også i hodet, men det er slett ikke alltid.

På dette tidspunktet vet jeg:

  • Hvem hovedpersonen(-e) … protagonisten er. Er det en politimann/-kvinne? En forretningsmann? En forfatter? En liten gutt som bor i et kott under en trapp?
  • Hvem antagonisten er. En morder? En overgriper? En ond trollmann … ok, jeg skal dempe Harry Potter-referansene 😉
  • Hva som er den grunnleggende konflikten mellom de to. Er det f.eks. et drap, som protagonisten skal etterforske? Eller er det noe annet som står mellom dem … penger, kjærlighet, begjær, makt, karriere, eiendom …? Er antagonisten rett og slett ikke en person, men en indre konflikt i protagonisten? Det siste er tilfelle i romanen «Seb», f.eks.
  • Hvordan konflikten løses til slutt. I en krimroman oppklares drapssaken, og så er spørsmålet hvilken straff gjerningspersonen får – dør han i sluttscenen, eller kastes han i fengsel? Sidespor: Jeg mistenker at altfor få drapsmenn fysisk KASTES i fengsel. Finner protagonisten veien ut av de følelsesmessige helvete han har levd med? Får helten og heltinnen hverandre?
  • Hvor historien utspiller seg. «Vinnerhånden» foregår i Sandvika og Lommedalen. «Seb» utspiller seg i Bergen, Oslo, Brasil, Miami og Provence. «Skogen for bare trær» (nettopp påbegynt) foregår i Narvik.

Når jeg har skrevet A4-resymeet, begynner jeg å dele det opp i punkter – scener. Jeg tenker ikke kapitler ennå – det kommer i siste fase. Denne scenelisten legger jeg som kartotekkort i Scrivener, men man kan utmerket lage den som en punktliste i f.eks. Word.

Tips: Bruk overskriftsstilen «Overskrift 2» i Word for hver scene, og skru på «Visning» -> «Navigasjonsrute» … du kommer ikke til å angre 😉 Når du senere skal ha kapitler, bruker du «Overskrift 1», så har du et hierarki som er oversiktlig og enkelt å navigere i.

Nå har jeg en ferdig skisse – en outline – av historien min. Mitt neste steg er noe jeg har veldig god nytte av, og jeg har lagt ut noen eksempler her på bloggen.

3. Intervju
Jeg tar på meg en fiktiv journalisthatt, og «drar på besøk» til de viktigste karakterene i historien min og intervjuer dem. For min del har det blitt en av de aller mest spennende delene av skriveprosessen, og jeg lærer utrolig mye om karakterene mine på denne måten. I intervjuene besøker jeg karakterene FØR historien begynner, så i «Vinnerhånden» sitter jeg på terrassen hos Anna, mens hun og Steinar fortsatt er gift. Jeg prøver å la samtalen mellom meg og karakteren få fram hvem hun ER. Hva driver henne? Hva slags liv har hun levd hittil? Hva drømmer hun om? Og så får jeg dannet meg et godt bilde av hvordan hun ser ut, hvilke klær hun trives i, hvordan hun snakker – inkl. kroppsspråket osv.

Hvis noe «dukker opp» under intervjuene som kan påvirke historiens gang, er det fort gjort å legge til, trekke fra eller endre på scenene fra fase 2.

Jeg skriver også opp hvilke bikarakterer jeg trenger, men forsøker å holde disse på et absolutt minimum – i hvert fall de som trenger et navn. Naturlig nok vil karakterene mine møte generiske karakterer som taxisjåfører, butikkmedarbeidere osv., men de holder jeg også unna denne fasen.

Her er intervjuene fra «Vinnerhånden»: Maja, Morten og Anna Sofie

Og jeg går løs på neste fase:

4. Sceneresyme
Her kan jeg slå meg litt på brystet og si at jeg vet om minst tre forfattere her i landet som gjør akkurat dette, senest bekreftet av Ingar Johnsrud 🙂 Jeg skriver et resyme av hver enkelt scene. I Scrivener kan jeg skrive dette resymeet på fronten av hvert scenekort, men i Word kan det utmerket godt bare være noen linjer rett under overskriften til scenen. Der det står «Anna oppdager at Steinar er utro.» på kartotekkortet, skriver jeg litt mer utfyllende hva som faktisk skjer i scenen. Her er det som står på det aktuelle kortet i det reelle Scrivenerprosjektet mitt for «Vinnerhånden»:

Mens Steinar dusjer, sjekker Anna mobilen hans, fordi hun har en mistanke (overhørte en samtale). Hun leser en melding fra det som tydeligvis er elskerinnen hans. Når Steinar kommer ut av dusjen, konfronterer hun ham med meldingen. Han blir først sint, men hun avviser protestene hans. Til slutt forlanger hun skilsmisse, og stormer ut. Hun ringer søsteren, Lene, og drar dit for noen dager.

Siden jeg har en tanke om hva hver enkelt scene skal handle om, gjennom overskriften, kan jeg velge et hvilket som helst kartotekkort (eller scenepunkt) og skrive resymeet for. Jeg har en tendens til å jobbe kronologisk, men det hender jeg hopper litt fram og tilbake. I tillegg hender det jeg oppdager logiske brister eller av andre grunner velger å utelate eller legge til scener – eller flytte dem i manuset (superenkelt i Scrivener … drag&drop). Uansett har jeg såpass god oversikt at det er sjelden de store endringene skjer i denne fasen. De skjer i så fall i fase 2 (eller 1).

På slutten av denne fasen sitter jeg igjen med noen titalls kartotekkort med fullverdige resymeer av hver enkelt scene. I «Vinnerhånden», som er en krimroman, endte jeg med 93 slike scenekort.

Jeg kan gå til neste fase:

5. Skriv scenene.
Nå skal hvert enkelt resyme bli til litteratur. Jeg skal lage godt språk, gode dialoger, gode metaforer og sammenligninger osv. Rett og slett sørge for at min spennende historie fenger leseren. Jeg vet at mange forfattere synes denne fasen er litt kjedelig, siden det ikke lenger er noe igjen av spenningen. De vet jo hva som skjer. Jeg synes heldigvis det fortsatt er gøy, og jobber med å finne de riktige grepene for en scene. Show, don’t tell er ett av dem. Hvor er det viktig å vise handlingen, og hvor kan jeg rett og slett bare fortelle – begge deler har sin plass i et godt manus.

Der det er naturlig blir en scene nå gjort om til et kapittel, eller jeg slår sammen flere scener til ett kapittel. Alternativt kan en scene spres over to kapitler (med en gripende cliffhanger på slutten av det første, selvsagt).

Og hvordan kan jeg nå få skrivesperre? Jeg har alltid noe å skrive, siden jeg hele tiden bare utvider og utvider og utvider basert på den lille ideen som dukket opp i hodet en gang.

Jammen, sier du, du skriver jo krim. Da er det helt klart et behov for den type sceneliste og kartotekkort og karakterintervjuer og slikt. Min roman er historisk drama/chick-lit/romkom/fantasy/erotisk, så da kan jeg bare skrive på intuisjon.

Jeg har ikke planer om å kritisere eller si at du gjør feil. Dette innlegget handler om hva jeg opplever som den riktige metoden for meg. «Seb» er ikke krim i det hele tatt, «Tro, håp og løvetann» er romantisk drama, «3G2B og julekoden» er en barnebok og «Skogen for bare trær» er en typisk nordic noir-krim … men jeg bruker nøyaktig samme fremgangsmåte for alle historiene.

Og dermed får jeg aldri skrivesperre 😊

How YOU doin’?

Tidenes sjekkereplikk? Ja, kanskje. I hvert fall når den ble uttalt av Joey Tribbiani 🙂 Men nei, jeg skal definitivt ikke forsøke noe sjekking, men heller fortelle litt om hvordan JEG har det. Eller, rettere sagt, hvordan det går med skrivingen min. Jeg har hatt stort fokus på skrivetips i bloggen min hittil, og det er noe jeg kommer til å fortsette med. I forarbeidet til sånne innlegg går jeg ofte gjennom tema jeg selv lærer mye av i min egen utvikling mot forfatterdrømmen.

Og det er nettopp det dette innlegget skal handle om – drømmen min. For den lever i aller beste velgående, selv om jeg er noen måneder forsinket med å fullføre «Vinnerhånden». Siden jeg forkastet ganske store mengder av manuset i begynnelsen av mai, har jeg ikke bare skrevet ny slutt, men også lagt til nye momenter gjennom hele historien om Anna Sofie, Morten og Maja. Jeg føler jeg har sagt «et par–tre uker til nå, så …» i hele sommer og høst 🙂

Men NÅ er det faktisk bare et par–tre uker til, og så er jeg ferdig med … ja, med hva? Jeg har slitt litt med begrepet «førsteutkast», for å være helt ærlig. Ikke til forkleinelse for andre som skriver, men for meg personlig har dette begrepet en litt defensiv klang. Jeg er fullstendig klar over at jeg med all sannsynlighet kommer til å måtte omskrive og redigere det ferdige manuset før det er ordentlig ferdig. Men likevel sliter jeg med å kalle det et førsteutkast. Et utkast er mer en skisse, noe som skal bli noe etter hvert, føler jeg.

Vel, det er flisespikking, og jeg skal gå videre. «Vinnerhånden» blir i hvert fall fullført i løpet av oktober, og deretter sendt til pilotlesere. 🙂

And then what?

Det tar gjerne noen uker for pilotlesere å gjøre en god og grundig vurdering av en hel roman. Heldigvis er jeg ikke i beit for skrivearbeid mens jeg biter negler. Romanen jeg skrev for snart fire år siden – «Seb» – har jeg planer om å revidere og redigere ganske grundig, for å gi den en ny sjanse til å komme forbi forlagenes refusjonsbunker. Jeg har et veldig sterkt og personlig forhold til historien om Seb og Markus (og Nina, selvsagt), og føler at det er en historie jeg  få fortalt.

Midt i oktober starter dessuten Forfatterskolens krimkurs, som jeg ser veldig fram til. Jeg har nemlig store planer om å skrive en ren, hardbarket krim, og søndag morgen (kl 06:47) våknet jeg av at jeg hadde en idé. Jeg skal holde idéen tett til brystet, men kan si såpass at arbeidstittelen er «Hogst», og at historien involverer Kripos, skogsarbeid og noen liter blod. Mange liter blod, faktisk.

«Drømmekrigeren», «Tro, håp og løvetann», «Kokken» og «Aarborgen» er også historier jeg har plottet ferdige resyméer på, og til en viss grad har gått i gang med å lage scener, karakterer og historiebuer på. Disse må kanskje vente til et stykke ut i 2018, slik det ser ut nå.

I oktober kommer også versjon 3.0 av Scrivener, og der har jeg litt planer om å skrive en lærebok på norsk. Vi får se om gutta i Literature & Latte holder det de lover med lanseringen, og ta det derfra.

Og så kommer jo november, med NaNoWriMo – National Novel Writing Month. Skriv en roman på en måned, som er parolen til prosjektet. Vi får se om jeg hiver meg på i år. Jeg har som sagt en klar plan om å skrive krimromanen «Hogst», og rent tidsmessig kommer NaNoWriMo perfekt til den.

Vi får se … jeg har i hvert fall mer enn nok prosjekter å ta tak i, men aller først skal jeg altså gjøre ferdig «Vinnerhånden». Ikke førsteutkastet, men manuskriptet 😉

Tenker det tar to–tre uker …

…this is your captain speaking

Av og til blir forfattere og forfatterspirer spurt om å være pilotleser, altså å lese en annens tekst og gi tilbakemeldinger. Det varierer veldig når i prosessen man blir spurt, og det betyr en del for hvordan man bør opptre som pilotleser. Her er noen tips og råd jeg har plukket opp på veien, både som pilotleser og som en som har behov for at andre gjør den samme jobben for meg. For ordens skyld – rekkefølgen er tilfeldig.

Si nei

Greit start 🙂 Men ja, jeg mener man må si nei til å være pilotleser av og til. Naturlig nok bør man si nei hvis man ikke har tid, eller ikke føler man har tid til å gjøre en grundig jobb, men jeg tar med et par-tre andre, gode grunner til å si nei:

  • Forfatteren vil hylles
    • Enkelte mennesker er narsissister og vil bare ha klapp på skulderen. Jo tidligere du luker ut disse, jo bedre. Du kan mest sannsynlig ikke hjelpe dem videre, og i hvert fall ikke med de negative sidene av kritikken din.
  • Forfatteren er sårbar
    • Andre kan rett og slett være for skjøre og sårbare for kritikk, og de kan være vanskeligere å si nei til, siden avslaget i seg selv kan gjøre vondt.  (Her skulle jeg ønske jeg hadde et supergenialt råd for hvordan du skal si nei – tips mottas med takk!)
  • Forfatteren er nær venn eller familie
    • Det er utrolig vanskelig å være ærlig og kritisk til dine aller næreste venner eller familie. Vær heller ærlig på at nettopp derfor vil du ikke kunne gjøre en så god jobb som forfatteren fortjener.

Start positivt …

Det er både psykologi og god folkeskikk bak dette punktet, og det gjelder slett ikke bare pilotlesing – la det gjerne bli en regel for alle tilbakemeldinger du gir 🙂 Det er langt enklere å akseptere negativ kritikk etter at man først har fått litt skryt. F.eks.:

«Språket er flytende og lettlest, og historien er kreativ. Jeg liker at hovedpersonen blir kastet ut i utfordringene slik, og at alt slett ikke er som jeg først trodde. At morderen blir avslørt helt i starten var et fiffig grep, slik historien ble fortalt gjennom offerets øyne. Teksten lider litt av at det er en del klisjeer, så en innsats for å finne nye vendinger for slike vil styrke helhetsbildet av teksten. Her er noen eksempler … »

… men unngå kritikksandwichen

Et vanlig, men etter mitt skjønn litt sleipt grep i retorikkunsten er å pakke inn negativ kritikk i positive utsagn. Det tynner ut innholdet i tilbakemeldingene dine, rett og slett. Et eksempel kan være:

«I kapittel syv slår du bena under meg med den herlige replikken til frøken Hansen, og jeg må innrømme at jeg både lo høyt, og tenkte at JESS, der fikk doktor Berg virkelig svar på tiltale. Det er en god del skrivefeil i både dette kapittelet og teksten for øvrig, og språket generelt framstår litt enkelt og stakkato. I tillegg tviler jeg på at operasjonsmetodene til doktor Berg kan være særlig realistiske. Etter vendingen du foretar i kapittel elleve, blir historien om mulig enda mer spennende, og jeg gleder meg enormt til å lese resten.»

Og det er teksten du skal si noe om, ikke forfatteren

Denne er kanskje litt subtil, men det er likevel en forskjell på å si at «Du bruker litt for mange klisjeer …» og «Teksten kunne ha godt av litt færre klisjeer …» Det samme gjelder skryt, selv om det selvsagt er godt å høre at: «Måten du bruker landskapet til å fortelle Eivas historie på, er helt strålende …» Fokuserer man derimot på teksten, er det slett ikke fælt for forfatteren å høre at: «Landskaps-metaforene fører leseren inn i Eivas liv og historie på en helt strålende måte …»

Les, les igjen og les enda en gang – med papir og blyant.

OK, kanskje du føler deg like vel med elektroniske notatverktøy, men poenget er i hvert fall at du må lese teksten grundig. Mange ganger. Noter mye, og vent med å skrive tilbakemeldinger før du har lest gjennom teksten flere ganger. På denne måten får du et helhetsbilde, og det er først og fremst det forfatteren trenger å høre noe om.

Detaljnivået styres (litt) av når i prosessen du er involvert

Noen liker å få pilotlesehjelp helt i starten, kanskje etter et par-tre kapitler, mens andre (som jeg) venter til manuset er helt ferdig – eller førsteutkast, som noen kaller det. Avhengig av når du blir involvert som pilotleser må du vurdere detaljnivået. Leser du de tre første kapitlene av en roman, er det ikke skrivefeil som bør være i fokus. Da handler det om hvorvidt du opplever karakterene som interessante, premissene for historien bør være synlig, du får en følelse av om språket og replikkene flyter bra og generelt om dette fenger deg som leser.

…og vit hva forfatteren vil ha ut av tilbakemeldingene dine

Jeg ble nylig spurt om å lese en novelle, et førsteutkast, og forfatteren ba meg svare på ett enkelt spørsmål: «Er historien interessant?» Det var i grunnen et svært relevant spørsmål, og heldigvis kunne jeg svare et rungende JA på spørsmålet. Tidligere i vår leste jeg en hel, ferdig roman, hvor forfatteren ga meg frie tøyler til å «hakke løs» (hans ord) på alt jeg måtte ønske. Dermed kunne jeg både si noe om historien, karakterene, verdivendinger, språk, dialog, plot (og et digert hull jeg fant i det) og heldigvis at oppklaringen av mysteriet fungerte utmerket.

Vær ærlig, men ikke brutal.

Vis respekt for den som har vist deg den store tilliten det er å be deg være pilotleser. Vær nøye, korrekt og saklig i tilbakemeldingene, men sørg for at du kan stå for alt du sier. Å ikke være for brutal sier seg kanskje selv,men likevel – husk at tilbake-meldingene dine skal hjelpe forfatteren framover i prosessen sin.

Følg opp

Det er slett ikke alle som liker å vise fram «babyen» sin, og så få høre at det er masse feil ved den. Likevel er det nøyaktig det man risikerer når man ber om pilotlesehjelp, og da synes jeg det inngår i jobben som pilotleser å følge opp i etterkant. Kontakt forfatteren etter noen dager/uker, og hør hvordan det går med skrivingen. Spør om kommentarene dine var til hjelp, og ev. om noen av dem må utdypes. Om du har tid og lyst, synes jeg også det er god kutyme å tilby seg å lese på nytt etter at forfatteren har redigert/omskrevet.

Sist, men ikke minst – ikke kritiser uoppfordret

Mange forfattere og forfatterspirer legger ut tekster i dedikerte skriveforum på sosiale medier, og da er det som regel underforstått at de også ber om tilbakemeldinger. Er det derimot en ren «oppslagstavle» for tekster, tekstutdrag, dikt osv., er det ikke nødvendigvis korrekt å kritisere dem. Vit at det er forfatterens ønske at du skal si noe om teksten før du gjør det.

Til slutt noen veldig gode råd på hvordan du kan «angripe» det svært ærefulle oppdraget du har fått som pilotleser, hentet fra Forfatterskolens gamle nettsider: Bli en god pilotleser, av Camilla Otterlei

Øyvind het han, og gråt da han hørte hva han het til etternavn

«Hun åpnet døren, men bare noen få centimeter – akkurat nok til at hun kunne konstatere at gaten var folketom. Det var den som regel så tidlig om morgenen, men likevel. Man kan aldri være for sikker, var tross alt mottoet hennes. Hun dyttet døren sakte opp, nesten så langt at det lille knirket kom, men stoppet like før. Det var nok til å smyge ut. Vinden var bitende kald, og ville vært plagsom om hun ikke hadde to lag ull under den altfor lange kåpen. Likevel var den spisse nesen allerede knallrød på tuppen. Trappen var fuktig etter regnet, og når hun tittet opp gjettet hun at det nok ville komme mer. Heldigvis hadde hun tatt med seg paraplyen, så slapp hun å gå inn for å hente den. Man kan aldri være for sikker.»

Ser du for deg at denne forsiktige kvinnen heter f.eks. Petra eller Gunda? Hva med Elvira Berg? Jeg har ingenting imot verken Petra, Gunda eller Elvira (eller Berg, for den saks skyld), men for meg er ikke dette navn som passer denne lille, tynne og overnervøse kvinnen. Hvilket navn ville du gitt henne?

Er det viktig at navnet passer til karakteren? Og hva er et godt navn på en karakter? Hva bør du passe på når du navngir karakterene dine?

Jeg kan jo begynne denne diskusjonen med å nevne noen av mine favorittnavn i litteraturen.

Johnny Marinville, en av hovedrollene i Stephen Kings «Desperation», falt jeg pladask for. Det var noe med kombinasjonen av navn og karakter som bare passet perfekt i mitt indre bilde av ham. Han er skilt, tørrlagt alkoholiker og tidligere krigskorrespondent i Vietnam – og hjemsøkes konstant av tanker og minner derfra. Han er anerkjent forfatter, og i starten av boken cruiser han på motorveien i Nevada på sin Harley Davidson, og samler stoff til sin nyeste roman.

Hannibal Lecter. Trenger jeg egentlig å si mer? Er det mulig å lese det navnet uten å få frysninger? De fleste kjenner ham i fantastiske Anthony Hopkins’ skikkelse fra filmene, men jeg anbefaler alle som liker filmene å lese bøkene – de er helt utrolig bra. Og navnet er et av de aller beste, synes jeg.

Ebenezer Scrooge er og blir gjerrigknark nummer én, og det var uunngåelig for Carl Barks å kalle opp Onkel Skrue (Scrooge McDuck) etter ham. Dickens må ha kost seg da han kom på det navnet, og det foreligger mange teorier om hvor inspirasjonen kom fra. Uansett – et perfekt navn på en gammel grinebiter i viktoriatiden.

Barnum Nilsen. Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare så lyst å legge armene rundt denne lille fyren, og beskytte ham mot … ja, egentlig hva som helst. Første gang jeg leste «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk jeg umiddelbare assosiasjoner til John Irvings karakter Owen Meany. To fantastiske bøker, og to perfekte navn.

Jeg tror jeg stopper der, selv om det betyr at jeg ikke ramser opp alle de vidunderlige navnene i Harry Potter-universet og selvsagt i Middle Earth. Og Ford Prefect. Og Arthur Dent. Og Randall Flagg, selvsagt! Nei, la oss gå videre før jeg går i gang med Ketchum, Pennywise, Atticus Finch og Jack Torrance.

Selvsagt har det mye å si om man liker boken/historien, og om man føler noe for karakteren. Jeg skal være ærlig nok og si at jeg sliter litt med det som nærmest har vært en «regel» i norske romaner – særlig i krimgenren – allitterasjon, eller bokstavrim. Enkelt sagt er jeg litt lei av krimhelter med samme forbokstav i for- og etternavn, men det kan sikkert ha noe med hvor godt jeg liker bøkene/heltene å gjøre. Denne regelen har selvsagt sine unntak, noe Bjørn Beltø er et strålende eksempel på.

I mine manuskript har jeg foreløpig navngitt ca. tretti karakterer med store eller mellomstore roller, fordelt på to komplette romaner, tre noveller og en musikal. Noen av navnene var nærmest gitt på forhånd, mens andre krevde mer jobb.
I «Vinnerhånden» møter leseren Marianne Witsø. Hun er politiførstebetjent, og foretrekker Maja. Men hun har hatt dette navnet i bare fire måneder, siden hun først het Nina Wiik. Jeg fikk litt gode følelser for Maja Witsø-navnet, men gjør sikkert meg selv en bjørnetjeneste ved å velge både å droppe bokstavrimet og å velge spesialtegnet ø. Kanskje jeg ikke er pretensiøs (eller ambisiøs) nok til å tro at boken vil bli oversatt til noen språk hvor denne ø-en blir et problem? Jeg vet ikke, men foreløpig er jeg happy med navnet, så da blir det sånn.

I prologen til «Seb» skriver jeg om to unge jenter i Oslo i 1932. Da ble det litt viktig å finne navn som kunne være vanlige for en enslig mor (som moren deres var) å gi døtrene sine i hhv. 1916 og 1919. Statistisk Sentralbyrå to the rescue! I 1916 var det Anna, Solveig, Ruth, Astrid og Gudrun som var mest brukt, og ikke Ida, Emilie, Julie, Thea og Sara, som dagens 16-åringer gjerne heter. Tipset blir derfor å sjekke om navnet er sannsynlig brukt i den epoken man plasserer karakterene sine. Selvsagt MÅ man ikke plukke fra topp ti-listen, men den er en veldig grei pekepinn.

Hva navnet betyr kan også være en faktor å tenke på, særlig hvis man vil at navnet skal gjenspeile karakterens lynne, natur, evner e.l. Igjen er internett en god kilde, og på nettsiden Norske navn finner du opprinnelse og betydning og annen informasjon om tusenvis av norske navn. Disse nettsidene gir deg også muligheten til å sjekke hvor hyppig et enkelt navn er brukt de siste drøyt 130 årene. For eksempel er Jørn et navn man så lite til før 1935, og i grunnen ikke særlig mye etter 2000 heller. Det var mest i bruk mellom 1965 og 1975, så det passer greit med at jeg fikk mitt i 1967.

At navnet mitt betyr bonde/jordarbeider har jeg så langt merket lite til. Den siste planten jeg eide, var av plast, og selv den døde av vanskjøtsel! Jeg får heller trøste meg med at mellomnavnet mitt betyr hærfører 🙂

Tenk også på om navnet kan bety noe «uheldig» på andre språk. Mest sannsynlig trenger du ikke å sjekke alle de nesten 7 000 språkene som snakkes her på jorden, men om du er litt mer ambisiøs enn meg, kan det sikkert lønne seg å sjekke engelsk, fransk, tysk og spansk. Som en start. Det kan være greit om din modige heltinne ikke har et etternavn som betyr noe veldig vulgært på fransk eller italiensk, mener jeg.

Kanskje kan det å sjekke andre språk også avstedkomme helt nye muligheter, slik JK Rowling opplevde da hun skapte Lord Voldemort. Navnet hans er en slags sammensetning av franske ord, som man med litt godvilje kan lese som «flykt med døden» (Vol de mort), selv om det ikke er grammatikalsk korrekt. Opprinnelig skulle navnet til og med uttales med stum t, noe de første lydbøkene var tro mot. I filmene dukket derimot t-en opp, og vipps ble det standarden.

Si navnet høyt for deg selv. Bli kjent med det. Smak på det. Funker det? Ser du for deg karakteren din når du sier navnet? Er det enkelt å uttale? Petter Ravn blir fort Petter Avn når det sies fort. Er det greit, eller bør du gjøre noe med det?
Og så et lite tips til slutt – ikke bruk det første navnet du tenker på. Dette er, som de fleste andre «regler» noe du selvsagt kan avvike fra. Men jeg har en ubekreftet teori om at nordmenn fort faller ned på de samme navnene, eller de samme kombinasjonene av et snevert utvalg av navn. Den samme teorien tilsier også at man fort ender med mange karakterer med like initialer om man ikke tenker seg om.

Jobb med å finne gode navn som føles riktige når du sier dem høyt, når du ser for deg karakteren som bærer navnet og som har det lille ekstra over seg. Vi trenger ikke politibetjent Jan Johansen eller bibliotekar Bente Berntsen … gjør vi vel?

Og så avslutter jeg med et herlig, nostalgisk brudd på gjentakelsesregelen, som bare gir meg gode og varme følelser. Når jeg leser disse navnene, tenker jeg bare på den myke, gode stemmen som smøg ut av radioen tidlig om morgenen da jeg var liten. Er du gammel nok, holder det med to ord, så skjønner du hva jeg mener:

«Morn, morn!»

Denne vidunderlige damen skrev bl.a. om:
Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten minstemann to.

Og finnes det egentlig noe bedre navn i norsk litteratur enn Hulda nedenunder?

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Solen skinte som en råtten fisk

Jeg elsker en god metafor, og når de brukes riktig, krydrer de teksten (metaforisk 😉 ) til det bedre. Dårlige metaforer kan derimot være med å ødelegge en ellers god historie.

Så – hva gjør en god metafor god? Det er selvsagt veldig varierende fra leser til leser hvordan den oppfattes. Her er et eksempel, hvor Ken Follett viser meg studierektor Peter Ryder ved Radcliffe kvinneuniversitet i Boston slik (i «Code to Zero», 2000):

…was a fussy, old fashioned man in a neat suit of black coat and waistcoat with grey striped pants. His bow tie was a perfect butterfly, his boots gleamed with polish, and his oiled hair looked like black paint on a boiled egg.

Jeg ser for meg at denne fyren ikke var den mest innbydende for en ung, kvinnelig student å møte på i 1954. Gode metaforer, etter min mening.

Så vil du kanskje si at den siste beskrivelsen ikke er en metafor, og det har du absolutt rett i. Follett skriver «… like black paint …», og dermed er det en simile – en sammenligning. Men ok, jeg lar meg falle inn i de samme rekker som nordmenn flest, og aksepterer simile og metafor som såpass like troper at det går greit 🙂

Jodi Picoult er en annen av mine favoritter, og i «Heksene i Salem Falls» (2002) ryker både kjøleskapet og oppvaskmaskinen til Addie Peabody:

… som to livslange kjærester som ikke kunne tenke seg å leve uten hverandre.

Jeg kjenner oppgittheten og den følelsen av at … ja, typisk! De måtte jo ryke samtidig. Metaforen (jada – similen!) funker i tillegg fordi det virkelig passer utrolig dårlig at disse hvitevarene røk samtidig, siden de var vesentlige i den lille kafeen Addie drev.

Nå som Bob Dylan har bevist at sangtekster er fullverdig litteratur, må det være innenfor å ta med et annet eksempel. Tekstforfatter er den canadiske fløtepusen (hei – nok en metafor!) Michael Bublé, som bl.a. synger:

You‘re a falling star, you‘re the getaway car.
You‘re the line in the sand when I go too far.

Jeg synes han får fram i disse linjene, og resten av sangen, at Emily Blunt (hans daværende kjæreste, og «you» i sangen) er alt for ham, også når han trenger noen som sier fra når han går over streken.

Eller når Dr. House i den fantastiske TV-serien blir sjokkert når han møter en pasient som aldri lyver, og føler behov for å snakke litt varmt om løgner:

Lies are like children: They’re hard work, but it’s worth it because the future depends on them.

Igjen – dette er en sammenligning, men vi kaller det en metafor likevel, og så blir det mellom meg og deg, ok?

…og så må jeg jo ta med denne scenen, som virkelig ruller som en film inni hodet mitt når jeg leser den:

Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og beveger meg baklengs. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig.

Jepp – dette er selvsagt fra helt fantastiske «Beatles» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg har lest minst fire ganger, og som er full av slike perler. Han tilhører det knippet med forfattere som virkelig kan kunsten å få ordene til å bli til levende bilder som snurrer som film i hodet mitt. Magisk! (en metafor, for øvrig) En dansk anmelder er sitert på coveret av pocket-utgaven: «… en litterær blues.» En helt kurant metafor, det også 🙂

Jeg skal vokte meg vel for å hente eksempler på dårlige metaforer, siden jeg ikke har lyst til å tråkke på noen tær (metaforisk, selvsagt). Det handler likevel i stor grad om to hovedkategorier av dårlige metaforer: Klisjeer og absurditeter.

Det knyter seg i magen på mange karakterer i manuskriptene rundt omkring hos både lovende og ikke fullt så lovende forfatterspirer. Denne er jo klassisk, men kanskje bør man finne en annen måte å illustrere den ubehagelige følelsen man vil fortelle om. Videre bør man vurdere om man skal la en kvinne ha diamanter til øyne, eller at de er azurblå eller dype som brønner. Om en mann er aldri så barsk og tøff, er granitthaken oppbrukt og stålgrå blikk er ikke særlig originalt.

De absurde metaforene tipper jeg ofte kommer som resultat av nettopp slike øvelser, hvor man forsøker å finne nye måter å beskrive ting på – og så går man for langt. Vil du ikke skrive frisk som en fisk, er det ikke sikkert løsningen er å skrive at helten din har helse som en nypolert Porsche 911 Turbo. Jeg har også sett en kvinnes bakdel bli beskrevet som «en hekk som ikke en eneste olympisk utøver ville vurdert å hoppe over». Dette var, utrolig nok, ment som en kompliment.

Men jeg klarer ikke å la være å ta med det som kanskje er tidenes mest håpløse metaforbruk. Morrissey, som de fleste kjenner som vokalisten i The Smiths, fikk den ikke veldig ettertraktede prisen The Bad Sex Award i 2015 for sin debutroman «List of the Lost». Jeg har ingen intensjoner om å forsøke å oversette denne passasjen, som var den som overbeviste dommerne. En av dem uttalte at de aldri hadde vært mer sikker i sitt valg av «vinner». Nyt:

At this, Eliza and Ezra rolled together into one giggling snowball of full-figured copulation, screaming and shouting as they playfully bit and pulled at each other in a dangerous and clamorous rollercoaster coil of sexually violent rotation with Eliza’s breasts barrel-rolled across Ezra’s howling mouth and the pained frenzy of his bulbous salutation extenuating his excitement as it whacked and smacked its way into every muscle of Eliza’s body except for the otherwise central zone.

Juryen reiste seg i en «bulbous salutation» og applauderte.

Det knyter seg i magen min, som om en Porsche har parkert i de stålgrå diamantene.

Løsningsorientert

Det sies ofte at man skal se problemer i fugleperspektiv, og på den måten se løsninger og muligheter. Det sies også at «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», men det er en helt annen sak, som jeg kanskje kommer tilbake til.

Dagen etter forrige blogginnlegg, hvor jeg jublet over å ha gjort ferdig førsteutkastet mitt, ble jeg slått ut av feber. Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdommen i seg selv – jeg skal begrense meg til å si at nesten fire uker med feber var en ubehagelig opplevelse for en (snart) gammel mann. Det er også årsaken til at jeg ikke har skrevet noe her på så lenge … sorry!

Planen var å ta et par dager «fri» fra alt som het manus og skriving – for å få litt avstand, litt fugleperspektiv – og så gyve løs på redigeringsjobben. Planen var ikke å gå fire uker, men det sånn ble det.

Jeg skulle begynne på begynnelsen, lese de første linjene og smake på dem – kjenne etter om de ga en god følelse. Det snakkes om den gode starten, åpningssetningen. Jeg hadde planlagt å skrive ut hele manuset, og så sitte med god gammeldags blyant og redigere. Stryke ut, sette ring rundt og lage piler og streker der jeg tenkte å flytte tekst. Lese replikker høyt. Lese avsnitt høyt og «smatte» litt på ordene.

Det var planen.

Fugleperspektivet ødela den.

I løpet av de fire ukene fikk jeg tid til å sveve såpass høyt og lenge (og her vil jeg understreke at jeg både mener metaforisk i forhold til fugleperspektivtanken og metafysisk i forhold til mengden tabletter jeg knasket) at jeg så en helt annen vei å gå. Og søndag formiddag gikk jeg i gang.

Jeg slettet de siste åtte kapitlene før jeg gjorde noe annet. Slutten, som jeg var ganske fornøyd med da jeg skrev den i fjor høst – i stikkordsform. Den jeg utbroderte i fullstendige setninger og avsnitt i løpet av april. Den funket ikke. Jeg måtte klippe den vekk.

11 327 – ellevetusentrehundreogsyvogtyve – ord rett i søpla.

Det er en eiendommelig følelse å dra åtte mapper ned til søppelkassen i Scrivener, og de sekundene jeg holdt bunken svevende over før jeg slapp dem nedi var svært lange. Nå kan man si at det ikke er så dramatisk likevel, i og med at jeg når som helst kan hente dem fram fra papirkurven igjen, men jeg påberoper meg retten til å ha bitte litt drama i livet!

Dessuten kommer jeg ikke til å hente dem opp igjen. Den slutten funket ikke, og den måtte bort.

Og ja, det føltes brutalt, i den grad det ordet hører hjemme i noe så trivielt som å skrive løgn og fanteri, som i prinsippet er hva jeg driver med.

Men det var nødvendig. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å skrive den andre slutten. Den som plutselig dukket opp i en tanke midt i mai. Jeg skulle ønske jeg kunne dele både hva jeg opprinnelig skrev, og hva jeg i stedet tenker å skrive, men forhåpentligvis kommer den nye slutten ut i en eller annen skriftlig form en dag.

Hva angår uttrykket «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», har jeg følgende å si. Om en kvinne en dag kommer hjem og sier til sin mann: «Kjære, gynekologen min sier jeg har en utfordring i underlivet», så skal jeg være med på at uttrykket har livets rett. Inntil da vil jeg hardnakket påstå at det finnes problemer.

Slutten på manuset mitt var et problem, og jeg måtte finne en løsning. Løsningen er en ny slutt.

Nå må jeg bare skrive den. Jeg er i gang.

Etterpå skal jeg redigere …

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Er vi ikke framme snart?

Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!

Page 2 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén