Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Forfatter: boksmed (Page 1 of 3)

Er det bare meg, eller er denne bagatellen kjempeviktig?

Jeg henger meg opp i bagateller. Dette er ikke en bekjennelse som medfører store reaksjoner hos de som kjenner meg; de fleste vil nok trekke likegyldig på skuldrene og si «vi vet det, Jørn». Men samtidig – er det egentlig bagateller? Kan jeg våge påstanden at det ikke lenger er en bagatell om jeg henger meg opp i den? For meg, vel å merke. For andre kan det utmerket godt fortsatt være en bagatell, men for meg? I det øyeblikket jeg «henger meg opp i» noe, er det jo viktig. For meg.

Denne gang er det en bok som har satt i gang tankespinnet. En bok som jeg selvsagt ikke kommer til å identifisere, ei heller dens forfatter, men som gjennomgående irriterer meg. Og som får meg til å forsøke litt selvinnsikt:

Er det bare meg, eller er det andre som henger seg opp i dette?

For eksempel:

Hun nikket bekreftende.

Dette er en bagatell for mange, vil jeg tippe, men for meg er det irriterende. Jeg henger meg opp i at forfatteren føler behov for å understreke at nikket er bekreftende. Det finnes sikkert sammenhenger hvor et nikk ikke er bekreftende, og da ville jeg akseptert at forfatteren poengterte det. Nettopp fordi det er avviket. Jeg leser for øyeblikket en norsk roman, hvor denne formuleringen blir brukt flere ganger – sammen med varianter av den, f.eks:

«Ja», svarte han bekreftende.

Noen eksempler på andre vendinger som jeg mener er beslektet med de ovennevnte dobbeltbekreftelsene er:

«Kom deg ut!» sa han sint.

«Dette forstår jeg ikke», sa hun med undrende stemme.

«Og når hadde du tenkt å fortelle dette?» spurte hun og ga ham et megetsigende blikk.

For å være helt ærlig (som i seg selv er en ganske skummel måte å innlede en setning på, gitt at jeg dermed åpner døren for at jeg ikke alltid er det), tenker jeg at dette er litt latskap. Hvorvidt det er fra forfatterens eller redaktørens side – eller en kombinasjon – skal jeg la være usagt, men poenget er uansett at det går an å skrive så mye bedre enn dette. «Kom deg ut!» trenger ingen adjektiver. Dessverre er denne boken stappet med denne snarveien, og jeg blir mer opptatt av å undres over hvordan en redaktør har latt dette gli upåaktet gjennom enn å lese selve boken.

I stedet for å ty til adjektivene, så vis meg gjennom kroppsspråk og replikker at hun er forvirret eller undrende. Når en kvinne sier «Dette forstår jeg ikke», så skjønner jeg at hun er undrende, og særlig om forfatteren har bygget opp en kontekst rundt replikken.

Og hva sier et megetsigende blikk? Som leser har jeg evnen til å danne meg et bilde av heltinnen, og hvilket blikk hun sender den mistenkte når hun sier: «Og når hadde du tenkt å fortelle dette?». Kanskje lener hun seg bak i stolen, legger armene i kors og hodet litt på skakke? Kanskje legger hun armene i stedet på den kalde respatexbordplaten, stirrer på ham med smale øyne og rister sakte (og megetsigende!) på hodet når hun spør? Slikt kan forfatteren vise meg gjennom teksten, i stedet for å falle ned på det megetsigende blikket.

Av og til er replikken alene nok, om du bare tør å stole på leserens evne til å skape bildene inni seg.

Les for eksempel «Jeg vet hvor du bor» av Unni Lindell, så ser du hvor enkelt hun formidler dialogen, og hvor fraværende disse bekreftende nikkene, megetsigende blikkene og undrende stemmene er.

Jeg liker egentlig historien forfatteren av boken jeg holder på å lese er i ferd med å fortelle meg, men det skurrer når vedkommende ikke evner å utnytte språket bedre. Det ender mest sannsynlig med at jeg ikke orker å lese boken ferdig. Snobbete? Ja, mest sannsynlig – men jeg påberoper meg retten til å mene at slike formuleringer ikke er bagateller. For meg.

En annen bagatell jeg henger meg opp i er når forfatteren ikke makter å fortelle meg noe som har skjedd i fortid uten å bruke preteritum perfektum hele tiden. Jeg er gammel nok til å fortsatt omtale det som pluskvamperfektum, for øvrig, men uansett er det «hadde»-formen jeg snakker om. Et fiktivt (men egentlig bare lett omskrevet) eksempel:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før. Hun hadde gått inn i stuen for å se på TV, men hadde ikke klart å roe seg ned. Tankene hadde svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt hadde hun gitt opp. Hun hadde kledd på seg, og kjørt til kontoret enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Da hun hadde logget seg på PC-en, hadde hun brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

(Alliterasjonen i siste setning skal jeg ikke tillegge vedkommende forfatter – den er bare et eksempel på andre bagateller jeg kan henge meg opp i 😉)

I mine ører er det dårlig flyt i slike «hadde»-passasjer, og dessverre har denne forfatteren valgt å bruke dem ofte. Løsningen er like enkel som den er effektiv. Pakk inn hele passasjen i to vendinger i preteritum perfektum, og bruk vanlig preteritum i resten, slik:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før, da hun gikk inn i stuen for å se på TV, men ikke klarte å roe seg ned. Tankene svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt ga hun opp, kledde på seg og kjørte til kontoret – enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Hun logget på seg på PC-en, og hadde brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

Forfatteren Henrik Langeland sa en gang at nordmenn er altfor lojale når de først har begynt å lese en bok, og tvinger seg gjennom den, selv om den er aldri så dårlig skrevet. Jeg følte meg umiddelbart truffet, og … eh … nikket bekreftende til påstanden. Jeg har ingen problemer med å skru av radioen eller skifte kanal på TV-en om jeg ikke fenges av låten som spilles eller filmen som vises. Så derfor: Livet er for kort til å lese dårlige bøker, tenker jeg, og lukker lett en bok som ikke har klart å fenge meg.

Det verste (som også er en ganske idiotisk måte å starte en setning på, siden det som følger aldri er «det verste») er at forfatteren av boken jeg nå legger bort, uten å fullføre, er både kritikerrost, prisvinnende og selger drøssevis av bøkene sine. Så kanskje det er svaret på spørsmålet mitt?

Det er bare meg!

… eller nikket du bekreftende underveis?

Tomhet og smerte, akk mitt brustne hjerte!

Nå ble dette en veldig pompøs overskrift, jeg ser den, men jeg prøvde å formidle hva jeg ønsker å føle etter å ha lest ferdig en bok. Det skal være litt vondt å avslutte, jeg vil føle savnet etter det universet jeg har reist rundt i. Når en karakter jeg enten har blitt glad i, sint på, følt medynk for eller på andre måter engasjert meg i, ikke lenger er der … jeg vil kjenne på den tomheten.

Det samme forholdet har jeg for øvrig til musikk og film. Jeg er nok litt snobbete som ikke orker å høre på P4 eller Radio Norge, men jeg er så lei av musikk som er så ufarlig. Så gjentakende og intetsigende. Da får jeg heller ha snobbestempelet, og krype inn i tekstene til Neil Peart eller la meg rive med når Will Hunting endelig setter seg i bilen for å kjøre etter Skylar. Da triller tårene, selv om jeg har sett filmen minst ti ganger. «… I have to go see about a girl.»

Så dette innlegget handler ikke om så mye annet enn å formidle dette ønsket. Eller – kravet, egentlig. Kravet om å føle noe. Jeg har ingen problemer med å legge vekk en bok etter femti sider, hvis jeg ikke blir engasjert. I Norge har vi en slags «pliktfølelse» når vi først har kjøpt eller lånt en bok. Vår dårlige samvittighet eller hva det nå enn er får oss til å tvinge oss gjennom de neste to hundre og femti sidene. Er det fordi «det kan jo hende det blir bra etter hvert», kanskje? Og så tenker vi sånn helt til de siste sidene, med samme naive tro på at det skal være noe der – noe som plutselig fenger …?

Når Radio Norge påstår at de spiller «variert musikk fra de siste fire tiår», er det en ren løgn. Når de kun plukker de mest kjente sangene til hver artist, og roterer dem til det blir en eneste smørje av lettspilt, easy-listening, ufarlig … nei, nå ble jeg litt snobbete igjen. Jeg mener virkelig ikke å kritisere de som hører på dette, for jeg skjønner det veldig godt. Kritikken går til Radio Norge, som mest sannsynlig driter langt i hva jeg mener. De tjener godt på å servere den samme musikalske frossenpizzaen 24/7.

Så får heller jeg droppe irritasjonen over at de tilsynelatende bare kjenner fire låter av Queen, hvorav kun én er fra syttitallet (da Queen var virkelig gode!). #MusikkSnobb

Men hva er det egentlig som engasjerer, da? Nå tenker du kanskje at jeg kun leser «høyverdig» litteratur, kun klassikerne og de store, episke verkene som Ulysses, Prosessen eller Krig og fred (og turer i skog og mark, får jeg alltid lyst til å si etter den tittelen – don’t know why).

Nei, jeg leser bøker i alle genrer. Det er ingen regel som sier at en krimroman ikke kan engasjere like mye som f.eks. «Anna Karenina» eller «1984». Eller at en romantisk komedie har lavere litterær verdi bare fordi den ikke har et dypere, politisk budskap. Når jeg blir grepet av en bok, er det fordi historien er spennende eller interessant; jeg vil vite hva som skjer med karakterene. Og – jeg ender opp med denne tomhetsfølelsen – savnet etter å være sammen med dem videre, når boken er ferdig.

Eller filmen.

Eller låten.

«People are always coming up with new theories about the novel, but the main rule is: Hold my attention!» – sier Margaret Atwood i sitt skrivekurs «Masterclass».

Hun har vel en gang for alle bevist at hun klarer å holde leserens oppmerksomhet gjennom A Handmaid’s Tale, som også har blitt strålende gjenfortalt i serieform på HBO.

Så dette er målestokken – hold leserens oppmerksomhet.

Harper Lee klarte det. Jeg ble fanget av fortellerstemmen til Scout, og historien hennes fra den lille, fiktive byen Maycomb i Alabama. Midt i rasismens høyborg. En magisk bok, og umulig (for meg) å legge fra meg før jeg hadde lest den ferdig.

I am you number one fan, sier Annie Wilkes i en av Stephen Kings beste bøker – Misery. Han hoppet ut av malen sin, og skrev en bok uten overnaturlige elementer – men skrekken er så definitivt til stede. Denne kan godt brukes som definisjon på «pageturner», spør du meg.

Unputdownable, sier amerikanerne. U-legg-fra-seg-bar …? En bok du ikke klarer å legge fra deg, men bare MÅ lese ferdig.

The Terrible Privacy of Maxwell Sim, av Jonathan Coe, er en underlig affære. Jeg har anbefalt den til mange, men de fleste fikk langt fra samme opplevelse som meg. Slik er det jo. Jeg blir grepet av noe, du blir grepet av noe annet og så er det enkelte bøker (eller filmer eller sanger osv.) som griper oss begge, kanskje? Maxwell Sim-boken har for øvrig en av de mest fantastiske sluttscener jeg har lest. Og nettopp denne var det som provoserte en venninne som for noen år siden leste den – på min anbefaling. Hun kylte boken i veggen fordi hun ble så sint av slutten. Hun påsto hardnakket at hun ikke likte boken … men den engasjerte, det er i hvert fall sikkert! 😊

Les den, er mitt tips!

Så hva engasjerer? Hva fenger? Hva griper en leser og holder på oppmerksomheten hennes?

Det enkle er selvsagt å se på bestselgerlistene, hvis salgstall skal være en pekepinn på at leserne har blitt engasjerte. Noen vil sikkert si at det ikke er automatikk i at salg = kvalitet, men den debatten tar jeg ikke her. Faktum er at Jo Nesbø selger som (sett inn varmt hvetebrød-aktig klisjemetafor her), og det skyldes først og fremst at han engasjerer. Folk har blitt glad i Harry Hole, med alle hans lyter og depressive syn på livet. Det er en godhet i råskapen, og selv om han står på avgrunnens rand igjen og igjen ønsker og tror vi (og vet, til syvende og sist) at han kommer til å klare seg. Og at han finner morderen. Enkelt? Ja, kanskje. Men engasjerende? Visst søren!

Eller E.L. James …? Er 50 Shades-bøkene god litteratur? Personlig synes jeg de er svært dårlig skrevet (her kunne jeg lagd en dårlig vits, og brukt «skrevd» i stedet, men nei – jeg har da litt klasse!), men uansett – de engasjerer millioner av lesere. Og er det så rart, da? Uten å gå inn i en dypere analyse av selve premisset for historien (at en sexforbryter forgriper seg på en ungjente, men at det tydeligvis er helt greit for utallige kvinner, siden han er både vakker og rik), er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor bøkene ble en så stor suksess. Sex selger, og det engasjerer. At det samtidig er en tilforlatelig kjærlighetshistorie inni der et sted (jeg tror i hvert fall det), hjelper nok også.

Smaken er forskjellig, så jeg skal ikke kritisere. Jeg mener – det finnes de som faktisk synes sylteagurk er godt, så da skjønner du hva jeg mener! Datteren min sa en gang at om hun vandret gjennom ørkenen i tre uker, og holdt på å omkomme av sult, og så fikk servert et glass sylteagurker … «Vel, da får jeg bare dø, da!» #Stoltpappa!

Så derfor legger jeg vekk boken om den ikke engasjerer meg, eller jeg bytter til en annen på Storytel. Jeg skrur av filmen om jeg ikke får noe ut av den. Og jeg bytter til en annen låt eller radiostasjon om musikken ikke fenger. Jeg gidder ikke bruke – kaste bort – tid på det.

Jeg vil føle noe! Det må skje noe inni meg.

Jeg vil ha tomheten og savnet.

Og nå gruer jeg meg til den er ferdig. Boken som ligger på nattbordet mitt. For jeg har nok en gang blitt engasjert, og jeg liker ikke tanken på at om ikke så mange timer skal jeg ikke være i samme rom som Sylvi, Miele og Konrad Sejer mer.

Jeg gruer meg til tomheten.

Men jeg elsker den!

Wax on, wax off (eller … mora di er ei ku!)

En undersøkelse jeg nettopp fant på viser at mer enn 75 % av single menn mellom 50 og 52 år vet best. Oppfølgingsspørsmålet i undersøkelsen viser at den samme andelen ikke lytter til råd fra andre, særlig hvis rådet strider mot deres oppfatning av virkeligheten. For ordens skyld viser en annen, like fiktiv undersøkelse at de resterende 25 % også vet best, men at de lar være å proklamere det for ikke å provosere mer enn nødvendig.

Ironisk nok handler dette blogginnlegget om at jeg, som representant for respondentene i undersøkelsen, vil oppfordre folk til å lytte til gode råd. Det kommer til å handle om skriving, ikke vær redd, men først vil jeg ta noen runder i metaforenes vidunderlige verden.

Daniel-san – i filmene om Karate Kid, og her må jeg dessverre ta den første avstikkeren. Dette handler ikke om synsing og subjektivitet, men et par objektive og reelle sannheter:

  • Det finnes bare én Karate Kid!
  • Det finnes bare én god Karate Kid-film!

Ralph Maccio som Daniel LaRusso, «Pat» Morita som mr. Miyagi og sytten år gamle Jørns store film-crush … Elisabeth Shue som Ali Mills. Alle som mener, tror eller syns noen av de andre filmene kan måle seg med originalen tar feil. Karate Kid II og III hadde riktignok Danny og mr. Miyagi, men når aldri opp til filmen fra 1984. Og ikke nevn Hillary Swank (The Next Karate Kid, 1994) og makkverket av en remake med Jaden Smith (2010) engang! Ferdigsnakka!

Hvor var jeg … jo – Daniel-san mener han vet best. Det er totalt uforståelig for ham at han må vokse bilene til mr. Miyagi når det han egentlig vil er å lære karate. Og – han vil lære det for å banke opp Johnny, eller i det minste unngå å bli grisebanket av ham. Som vi vet er det først når han svelger kamelen og følger mr. Miyagis råd at han kan oppnå suksessen.

Du har en viss peiling på hvor jeg vil nå, ikke sant?

Jeg skal likevel ta et annet eksempel, og det gjelder den besserwissende Jørn anno 1991. Jeg spilte basketball, og vekslet mellom å spille point guard eller side guard på Nordstrand Basketball Clubs herrelag. Som guard var det viktig å ha godt blikk, gode pasninger og et kurant langskudd. Jeg var sånn passe god på alle tre områdene, og mente jeg var klubbens klart beste straffeskytter. Det faktum at statistikkene viste at flere på laget hadde bedre treffprosent, hadde jeg alltid en eller annen plausibel (i mitt hode) forklaring på. Noen kalte det unnskyldninger – dem om det!

Så møtte jeg Egil Eide, landslagsspiller og den spilleren jeg så mest opp til (selv om han var noen cm lavere enn meg). Han påstod at jeg aldri kom til å få særlig høy treffprosent på straffer slik jeg tok dem. Jeg mente, nei – jeg visste at han tok feil, selvsagt. Alt ved skuddbevegelsen min var jo perfekt, og det sa jeg til ham. «Det kan så være, men du har ingen prosedyre.»

Det han mente, var at jeg gjorde forskjellige ting hver gang jeg skulle skyte straffe. Han forklarte hvordan jeg burde finne meg en fast rutine, og så gjøre den foran hvert eneste straffeskudd. Og aldri fravike den. Da ville kroppen etter hvert «programmeres» til å kaste ballen i den samme buen, og jeg ville treffe oftere. Jeg fnøs (selvsagt) av ham, og sa at det er selve skuddet som teller, ikke dill og dall i forkant. «Vel, det var bare et råd», sa han, og la til: «Fra en som treffer på nitti prosent av straffene sine.» For ordens skyld er det i skrivende stund fem spillere i proffligaen i USA som har nitti prosent eller høyere på straffer.

Jeg svelget noe av det som må ha vært en av mine første kameler, og brukte en sommer til å innarbeide en rutine. Jeg trente på straffer hver eneste dag, enten på utebanen på Nordstrand videregående eller inne på Nordseter skole. Til sammen skjøt jeg omtrent fem tusen straffer den sommeren, og hver eneste gang gjorde jeg nøyaktig det samme. To stuss med ballen, en liten pause, så et stuss til, før jeg snurret ballen et par ganger i hendene og trakk pusten. Så sendte jeg den av gårde mot kurven som hang 4,6 meter unna straffestreken, og 3,05 meter over gulvet.

Fem tusen ganger.

I sesongen som fulgte, hadde jeg en treffprosent på nittito.

Og hvor ligger koblingen mellom Karate Kid, Egil Eide, Jørn anno 1991 og skrivingen?

Jo, i dag sitter 51 år gamle Jørn og skriver på en roman – en roman som egentlig var ferdig i vinter, og som var svært nær å bli antatt i et av landets største forlag. Jeg fikk en begrunnelse på hvorfor den ikke ble antatt, og – viktigst av alt – en inngående forklaring på hva de ønsket at jeg skulle gjøre med den for å løfte den.

Det første jeg tenkte da jeg leste de tre ankepunktene var at jeg til nød var enig i ett av dem. Det var uaktuelt å følge de to andre rådene. Da ville jo historien bli en helt annen enn det jeg mente å skrive, og jeg slo fra meg å følge rådene. I stedet ville jeg sende til andre forlag, og håpe at noen andre så hvor bra boken min var.

Så tenkte jeg på Egil Eide.

Eller … det er ikke helt sant, men det hadde vært stilig om det var sant, sånn fortellingsmessig, mener jeg 😉

Men jeg tenkte i det minste at jeg kanskje skulle lytte til erfarne fjellfolk. Redaktøren som ga meg denne grundige tilbakemeldingen skrev jo blant annet at både hun, en ekstern konsulent og flere andre i forlaget hadde lest manuset mitt. Altså folk som vet svært godt hva de snakker om, og som vet bedre enn meg. Hva om jeg i stedet for å ri kjepphestene heller lyttet til rådene?

Nå sitter jeg med et manus som ligner på det opprinnelige, men likevel ikke er til å kjenne igjen. En pilotleser sa at «Jeg kjenner jo historien, men det er som å lese en ny bok.» Jeg har tatt til meg rådene, selv om det var både vondt og vanskelig. Men det var råd fra folk som et langt bedre enn meg hva som gjør et ok manus til et godt manus.

Vi skrivere kjenner jo uttrykket «kill your darlings», og vi har lest i forskjellige lærebøker og skrivefora (og blogginnlegg) at noen mener dette er helt topp, mens andre hater det. Kill your darlings innebærer å slette noe du absolutt ikke ønsker å slette. Det kan være en replikk du selv er strålende fornøyd med, men som bare ikke passer inn i konteksten. Eller det kan være et avsnitt, en scene eller et helt kapittel. Det gjør fysisk vondt når noen sier «dette bør du fjerne», men enda verre er det når du ser at vedkommende hadde rett – og du faktisk sletter det. I ettertid er det selvsagt en god følelse, men der og da … steike!

Det er ikke lett, og det går ut over stoltheten, men av og til er det lurt å høre etter når smarte folk gir gode råd. I mitt tilfelle har det kostet en del stolthet. Likevel har jeg klart å sette fornuften foran, og innsett at jeg bare er en lærling i skrivefaget, og at jeg definitivt bør høre når fagfolkene snakker. Det være seg forlagsredaktører, forfattere jeg har vært heldig å få møte og snakke med eller andre som besitter mer kunnskap om skrivefaget enn en litt i overkant selvsikker 51-åring i Volda 😉

Så jeg har «killed darlings» over en lav sko, etter råd fra forlaget. Jeg har inkorporert elementer som manglet og jeg har endret plottet i tråd med rådene. Det var ikke enkelt, og det var slett ikke bare med glede, men det var svært nødvendig.

Ole Paus skrev i «Ikke gjør som mora di sier» bl.a. «hu tvinger grønnsaker ned i magan på’ræi». Jeg var helt håpløst kresen på grønnsaker da jeg vokste opp. Og da mamma (og pappa) insisterte på at jeg måtte spise dem, nektet jeg selvsagt. Det kunne bare være så sunt det ville, det smakte så uendelig fælt med kokte gulrøtter og brokkoli. For ikke å snakke om løk!

Det føltes litt hyklersk å pushe de samme argumentene på mine to krapyl ved spisebordet, men … mamma hadde rett. Og selv om mange mener jeg er en stut, er ikke moren min en ku 😊

For øvrig elsker jeg løk i dag. Og brokkoli. Og kokte gulrøtter, hvis de ikke er kokt for lenge, selvsagt. Det skal være litt krønsj i dem!

Og jeg elsker gode råd!

Her er forresten kortversjonen av dagens blogginnlegg:

Lytt til, og følg rådene fra folk som vet bedre enn deg!

Hilsen jypling (51)

…med blanke ark

Så sitter du der, med det hvite arket lysende mot deg. Et virtuelt ark på en bærbar datamaskin, kanskje? Med menyer som «Sett inn», «Oppsett» og «Se gjennom» øverst på skjermen. Eller kanskje har du tatt steget over i Scriveners verden, og nyter folderstrukturen, kartotekkortene og fargekodene?

Nei, kanskje du sitter med en Moleskine i fanget, lett humrende i visshet om at du er av de få som faktisk uttaler navnet slik den italienske fabrikanten gjør det, i stedet for å dilte etter alle andre og si «måolskin». Du lar Waldmann Xetra Vienna-fyllepennen (den du kjøpte i et anfall av galskap og kjærlighet i Berlin, og som kostet nesten tre hundre euro, men du måtte bare ha den for du skulle jo skrive og ha et minne om turen hvor du fikk den store ideen) danse over sidene, og fyller dem med ord og replikker, ideer og karakterer, konflikter og kjærlighet.

Eller klarer du deg utmerket med en gulmalt HB-blyant med istykkertygd viskelær, og en A4 ringpermblokk (linjert) fra Europris?

Uansett … så sitter du der, og ideen du fikk da du kjørte hjem fra fisketuren eller småduppet på terrassen eller vasket plastkoppene og bestikket i campingvognen eller våknet av en lyd midt på natten eller hvor som helst – den skal overføres til arket. Den skal bli noe mer enn det lille bildet du hadde i hodet. Den skal mates, krydres, fetes opp, dyrkes, vannes ut, klippes, fønes og legges til den har blitt en historie, et førsteutkast, et manus.

Du har satt deg godt til rette i sofaen og ved skrivebordet og ute under epletreet, i skyggen fra solen som svir så deilig og vondt. Din egen skrivekrok. Ditt fristed. Utenfor gjerdet suser trafikken i det fjerne. Du er klar. Tastaturet er spisset og blyanten dyppet i blekk, du har kaffen og vinen og isteen ved siden av deg.

Stillheten rår eller du hører på Caspians «The Four Trees» fra 2007 eller ungene som leker sisten på den andre siden av huset eller vaskemaskinens during eller bekken som sildrer.

Planen er å skrive den lille ideen i litt større og bredere form. Kanskje som et resyme på ca. en A4-side. Eller kanskje du skal skrive kapittel 8 i kveld – der hvor Elvira får en mistanke om at Gunnar ikke snakket sant på festen. Eller du skal redigere manuskriptet ditt, og håpe at du kan kutte enda flere av de nesten nitti tusen ordene, for du ser jo at mange av avsnittene og replikkene er for ordrike. Der, for eksempel – det er ingen grunn til at politibetjent Woll skal si «Velkommen, herr Bersvendsen, til avhørsrommet vårt.» Stryk og bort og vekk og hvorfor i all verden har du skrevet at legesekretæren kjente en knute i magen – bort med klisjeen!

Nei, i kveld skal du plotte. Tegne store linjer og sirkler og firkanter og piler fra spor til gjerningsmann og offer og den gamle naboen og toget som var forsinket og så skal du legge fire A3-ark etter hverandre på spisebordet, tape dem sammen og lage tidslinje. Eller kanskje du skal lage den i Aeon Timeline, hvor du kan knytte hvert kartotekkort i Scrivener (hvor hvert kort tilsvarer en scene i akkurat dette prosjektet) til konkrete tidspunkt på tidslinjen din.

Eller skal du tegne kart over fantasy-universet ditt? Det store, åpne landskapet de kaller «Bortenfor», og som ingen av Melukk-folket våger seg ut i. Bak den mørke skogen skjuler det seg … ja, og så skal du selvsagt finne navn på dragene og hvilke krefter skal du la den sortkledde, maskerte rytteren besitte?

Eller kanskje du skal la tankene flyte fritt på bloggen din – bare rable og rante (er det greit å skrive rante på norsk, undres du) og tømme hodet for …

Det plinger i mobilen, men du har bestemt deg for at i kveld skal du skrive. Du skal ikke la deg forstyrre av … men, det kan jo være … du sjekker, og så ler du, for det var nå en ganske morsom video, da. Du deler den på tidslinjen din, og dett var dett. NÅ skal du skrive.

Du skal i hvert fall ikke sjekke om noen likte delingen din, eller kanskje kommenterte?

Niks! Ikke i kveld. Her skal det PLING! Søren … hei, kult! Tre laiks allerede …

Eller var det akkurat i kveld du skulle slappe av etter en tøff arbeidsuke – den første etter ferien? Med magen full av akkurat ett tacoskjell for mye, og hvorfor måtte du insistere på den røde, hotte tacosausen? Ungene har lagt seg, eller sitter på rommet med iPad-en og ser på en gruppe asiatiske ungdommer som spiller Fortnite på Twitch eller har flyttet på hybel for to år siden og du nyter stillheten og den litt smågufne ettersmaken av middagen, men nå skal du endelig få tid til å lese den boken. Den du plukket med deg på tilbud hos Norli eller kanskje den nyeste til Karin Fossum eller for å slippe at søsteren din maser mer om den hersens Ferranteboken hun ga deg til bursdagen.

Men uansett er det fredag, og hva du enn gjør, så skriver du.

Om du ikke skriver på tastaturet, med fyllepennen eller HB-blyanten.

Om du ikke plotter eller skriver resyme eller redigerer eller killer your darlings eller sletter klisjeer.

Om du ikke leser den klassikeren du alltid har løyet om og sagt at «den er jo helt fantastisk», og håpet at ingen ville avsløre deg.

Om du ikke leser bokblogger eller hva det nå enn er han fyren babler om – han som kaller seg Boksmeden.

Du skriver uansett.

Hele tiden.

I hodet. I tankene.

Du husker hun som satt på trikken og snufset. Kanskje var hun forkjølet – greit nok. I ditt hode var hun på vei hjem fra cafeen (med c) hvor kjæresten sa at «det er ikke deg det er noe galt med, vennen – det er bare det at jeg må finne meg selv» og du spinner videre på hva hun skal hjem til. Hva gjør hun nå? Du «ser» henne når hun går av trikken, blikket hennes når hun svimer forbi Kiwi – hvor hun burde kjøpt melk og kaffe og dusjsåpe, men orker ikke å tenke på noe annet enn at han er borte. Du følger henne opp trappen, ser at hun mister nøkkelen og knekker sammen når hun ikke klarer å få den opp fra gulvet for hun har bitt neglene helt flate på trikketuren og det er den siste dråpen. Hun blir sittende med ryggen mot døren, hulkende, ristende. Du ser hvordan hun etter noen minutter strammer seg opp – tar seg sammen. Skjønner. Forstår. Hun ser plutselig alt så tydelig. Grillpartyet for to uker siden. Selvsagt! Elvira var som en klegg på Gunnar, og hun bare lo av det. De er jo så gode kolleger, og Elvira ville aldri … og Gunnar ville selvsagt aldri …

Og du har ideen klar. Hevnen. Kanskje skal den hete det, boken. Hevnen.

Og denne gang skal du ikke bli avvist. Refusert.

«Tusen takk for at vi fikk lese … passer ikke inn i vår utgivelsesplan … lykke til videre …» FØKK ÅFF!

Denne gangen skal du bli antatt. Av Oktober. Og Cappelen. Og Gyldendal for søren. De skal sloss om manuset ditt. Overby hverandre.

Og du skal legge ut på Facebook at «YESS – jeg klarte det!», og du får minst to hundre laiks og hjerter og WOW og «Gratulerer!» og «Jeg kommer på lanseringsfesten» og «Den skal jeg ha signert» og …

PLING – der kom enda flere likes på videoen du delte. Ha ha! Lene har kommentert «Det er som å se deg og gubben!» Ja, hun kan få sagt det.
Hvorfor skriver ikke Lene, mon tro? Hun er jo så festlig og flink med ord, og …

… nei, bort med mobilen. Du setter den til og med på lydløs.

Og så er det snart lørdag.

Og du klarte ikke målsetningen om 500 ord i kveld. Eller kanskje du klarte den? Eller kanskje du hadde et annet mål?

Uansett.
Du skriver.
Alltid.

Slutt aldri å skrive!

Hører du?

Slutt. Aldri. Å. Skrive!

Øyh! Det æ’kke lov!

Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉

What is love?

Og ja, det er ikke utenkelig at du sang «Baby, don’t hurt me!» inni deg nå (selv om det hadde vært mye kulere om du sang det høyt). Ikke umulig at du faktisk har den gamle Haddaway-låten på hjernen nå – en «øreorm», som det så udelikat heter. Jeg må kanskje si unnskyld, men strengt tatt skal du være glad jeg ikke plasserte en annen låt i hodet ditt, f.eks. «Live is Life» med Opus, eller enda verre – «Bombadilla Life» med Franklin?

Men jeg roter meg vekk nå. For det jeg faktisk ville snakke om i dette innlegget er nettopp kjærligheten, og hvordan den har blitt omtalt i litteraturen – nærmere bestemt i en del bøker og tekster jeg selv har lest. Det er mange som har forsøkt å fremstille kjærligheten, og noen lykkes langt bedre enn andre.

Jeg kan begynne med å blottlegge et av mine egne, spede forsøk, som befinner seg i mitt første romanmanus – den gjennomrefuserte historien om «Seb». Her er det Markus, fortellerstemmen, som møter Nina, og jeg føler det er på sin plass med en advarsel: Dette er kleint. Svært kleint. Mer kleint enn Harry Klein!

Vi sto bare en liten halvmeter unna hverandre, og nå så jeg øynene hennes gjennom brillene på nært hold. Det var de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett, og jeg klarte rett og slett ikke å fjerne blikket. Smilet hennes var fortsatt på plass, og jeg så at det ikke bare var tilstede i munnen hennes, men i hele ansiktet. To bittesmå antydninger til smilehull nederst på kinnene, og en intens glød i øynene fikk hele ansiktet hennes til å se fullstendig levende ut. Det høyre øyet var bitte litt mindre enn det venstre, men det var umulig å se på avstand. Jeg måtte bare innrømme at hun var den vakreste jeg noen gang hadde sett, og jeg visste at jeg aldri ville passe inn i hennes verden.

Som den observante leser har merket seg, er jeg ingen ekspert på å fremstille kjærligheten – eller forelskelsen, som er tilfelle for Markus her. Men jeg forsøker å lære 😊

Og kanskje kan jeg lære av William Goldman, som sa det slik i «The Princess Bride», når Buttercup spør Westley:

«Do you love me, Westley? Is that it?»
He couldn’t believe it. «Do I love you? My God, if your love were a grain of sand, mine would be a universe of beaches …»

At Westley så må utdype enda mer overfor sitt hjertes utkårede er helt greit, for Goldman gjør en strålende jobb i de neste replikkene. Les, så skjønner du!

Eller hva med denne passasjen fra Jonas Kjærstads fantastiske «Forføreren», hvor Jonas Wergeland møter Nina H. under konfirmasjonsforberedelsene:

I begynnelsen, før de hadde snakket sammen, merket Jonas hvordan Nina H. kikket bort på ham flere ganger, især når presten, på sin tørre og omkretsende måte, berørte pubertetens tallrike farer og fristelser, og Jonas kjente denne sitrende følelsen som startet ved halevirvelen og krøp sakte oppover ryggraden, helt opp til nakken, hvor den etterlot en uforklarlig kribling mellom skulderbladene.

Forelskelse? Ungdommelig begjær? Kjærlighet? Uansett en svært gjenkjennelig sak for en som husker femogtredve år bakover i tid.

Nina Lykke skriver i «Nei og atter nei» om Jan, som lever ut klisjeen over alle klisjeer – den middelaldrende familiefaren som faller for den unge og spreke damen på jobben. Jeg skal droppe tolkningen her, selv om det er fristende å peke på at det kanskje ikke er Hanne som er sentrum for Jans følelser, men i stedet ønsket om å være ung og fri igjen …?

Med Hanne ble han Jan igjen, han som kunne ligge på en madrass og klimpre på en gitar som manglet en streng. Han som kunne røyke tjall, eller bønne, som Hanne kalte det, og etterpå sette til livs en kilo smågodt og fire colabokser mens de satt i sengen og så på Game of Thrones på Hannes MacBook.

Flukten fra tilværelsen, gjenkjennelsen av ungdommens kraft – kanskje etterfulgt av en durabelig «hangover» dagen etter – uansett hva man kaller det, det er en kjærlighet Nina lar Jan føle her.

Jeg har en tendens til å sitere fra Lars Saabye Christensens «Beatles» i disse blogginnleggene, og det er ikke tilfeldig. Det er og blir en av mine absolutte favorittromaner. Og kjærligheten står sterkt, f.eks. som her, når Kim og Nina går hjem etter premieren på «Help», i november 1965 – en av tidenes beste og vondeste avskjedsscener, etter min mening:

Hun dulta meg i siden og så trakk hun et digert eple opp av lomma, det var helt blankt og skinte som en rød måne. Hun satte tenna i det og lukten strømma ut i mørket. Og så fikk jeg en bit, og sånn spiste vi eplet, fra hver vår kant, vi lo og sikla, helt inn til kjernen, da stod vi munn til munn, skrotten falt ned mellom oss, det var ganske flott gjort, og så kyssa vi lenge, eplekyss, det varte og rakk, endelig slapp vi taket, Nina var dønn våt i trynet, og jeg visste ikke helt om det var tårer eller eple eller kanskje bare meg.

Helt ærlig, jeg kan faktisk ikke skrive dette uten å kjenne klumpen i halsen, engang.

Og hvorfor heter så mange kvinner i norsk litteratur Nina, egentlig?

Så, hva er greia med å skrive godt om kjærlighet? Det fremkommer ganske klart i mine eksempler at det ikke bare handler om å slenge ut en rekke beskrivelser av jenta (f.eks. Nina Wiik, Nina H. eller Kims Nina) og hennes blendende skjønnhet. (Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kun har tatt med eksempler med gutt-elsker-jente, men tro meg – jeg våger meg svært sjelden inn på å forsøke å forstå hvordan jente-elsker-gutt f.eks.)

Det handler om å kjenne noe, å føle savnet og varmen og hjerteslagene og svimmelheten. Det handler om å formidle dette uten å få det til å bli kleint, rett og slett.

John Green sier det slik i «The Fault in Our Stars»:

«But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. I wouldn’t trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I’m grateful.»

Du ga meg en evighet i våre talte dager …
Dette er en slik setning som får meg til å stoppe midt i lesingen, legge boken i fanget og stirre ut i luften for å fordøye det jeg nettopp leste. Og som får meg til å strebe etter å kunne formulere meg like bra når jeg skriver egne tekster.

Og nettopp det skjedde i dag, 15. mai, når jeg satt på terrassen og leste «The Nix» av Nathan Hill, som ble omtalt slik av John Irving: In my opinion he is the best new writer of fiction in America. The best. Og jeg må bare skrive under på at fyren er en magiker med ordene. Som her, hvor han lar meg ta del i tolv år gamle Samuel, og hans følelser for Bethany:

Or, if they weren’t playing war, they’d play video games at Bishop’s house, which was Samuel’s preference because then he might run into Bethany, whom he loved. Though he probably wouldn’t have called it «love» just yet. It was rather a state of heightened attention and agitation that manifested itself physically as a smaller vocal dynamic range (he had a tendency to shut down and become penitent in her presence even though he did not mean to or want to) and an intense desire to touch her clothes, between his thumb and forefinger, lightly.

Nina og Kim i «Beatles» er en magisk avskjedsscene, men jeg tror kanskje favoritten min er i filmen «Good Will Hunting» (for øvrig en av mine topp tre favorittfilmer ever!). Et fantastisk manus skrevet av Matt Damon og Ben Affleck, og selv om sluttscenen er helt vidunderlig vakker – jeg mener: «I gotta go see about a girl» … koman! Ren magi! – er det scenen når Chuckie (Affleck) kommer for å plukke opp Will (Damon) slik han gjør hver eneste morgen, og Will ikke er hjemme, nettopp fordi han «gotta go see about a girl» som knekker meg hver eneste gang jeg ser filmen. Det er pur og ufiltrert kjærlighet som lyser ut av Chuckies litt skjeve smil når han skjønner at Will endelig har dratt.

What is love?
Love is dritvanskelig å skrive bra om, men du verden så herlig å lese om – når den er godt formidlet.

Og nå skal jeg lese videre i «The Nix»

(og etterpå skal jeg se «Good Will Hunting» igjen)

Den sausen var bare helt himmelsk!

Litterær kvalitet. Godt språk.
Hørt dem før? Disse to uttrykkene som på magisk vis forklarer hvorfor et manus blir antatt, eller hvorfor det ikke blir det. Litterær kvalitet. Hva søren er det? Og hva er det som gjør språket i akkurat det ene manuset godt, mens det ikke er godt i det andre manuset?

Før jeg forsøker meg på å svare på disse spørsmålene, vil jeg poengtere noe svært viktig som bl.a. Tom Egeland har sagt: Det finnes ingen absolutter!

Forfatterspirer (og forfattere) forholder seg til utrolig mange regler og læresetninger om skrivekunsten. Henrik Langeland (2011, s. 13) snakker varmt og inngående om verdivendinger i boken (og kurset) «Fortellekunst». Merete Morken Andersen (2008, s. 254) skriver om «Den gylne formelen» i sitt praktverk «Skriveboka». Hvor mange forskjellige forfattere, bøker, kurs og andre fagkilder som refererer til begrepet «Show, don’t tell» har jeg ikke tall på.

Poenget er at disse og alle andre begreper er veiledene, og ikke absolutte. Bruk dem som ledesnorer, men ikke få panikk om du av og til avviker litt. Det er lov å skrive at «… regnet øste ned.» om hensikten er å fortelle at hovedpersonen din er på vei til sin utkårede for å erklære sin uendelige kjærlighet. Kanskje er det ikke nødvendig å fortelle at «… himmelens sluser åpnet seg, men selv kaskadene av regn kunne ikke vaske bort Martins følelse av sol og sommer innenfor det fårete, men oppriktige smilet.»

Så, tilbake til godt språk (siden du nå fikk et eksempel på ekstremt dårlig språk).
Hva er det redaktørene mener når de sier at de ser etter godt språk?

«Den Gamle stod ved den hvite skjenken i anretningen og helte nøyaktig likt i tre brede glass, for Vera var gammel nok nå til å drikke Malaga, alle som hadde overlevd en verdenskrig fortjente minst én Malaga, og lukten av denne sorte, flytende blomsten fra 36 fikk henne til å drømme om havnene i København, skipsdekk, seil, trosser og brostein, det var som om bare duften fra den kunne fremkalle hver rute i hennes mørke erindring.» skriver Lars Saabye Christensen i «Halvbroren» (2001).

Grammatikken i dette avsnittet er i litt tvilsom, med et vell av innskutte bisetninger og komma som skilletegn mellom helsetninger. Hvilken leser bryr seg om det i denne scenen? Det jeg opplever er å være til stede i rommet, jeg står ved siden av Den Gamle og kjenner duftene, opplever minnene sammen med henne. Og jeg føler nerven i scenen, selv om Den Gamle enn så lenge er alene i rommet, totalt uvitende om hva som har skjedd i minuttene før. Jeg opplever både roen og gleden Den Gamle føler over frigjøringen (og den smule irritasjon hun kjenner over at Boletta og Vera somler) og jeg vet om tragedien som har skjedd på sidene før – på loftet, 8. mai 1945.

Et annet eksempel, fra Carl Frode Tillers «Innsirkling» (2007):

«Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallas sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her eingong, berre ein stengt kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt.»

Det er ikke vanskelig å føle forakten Jon formidler i åpningen av denne fantastiske boken (og trilogien). Som leser har jeg ingen problem med både å bli passasjer sammen med ham i bilen (jeg husker ikke om det framkommer, men jeg ser for meg en blå Toyota HiAce av en eller annen grunn), og observerer dette livløse og trøstesløse tettstedet de kommer til. Jons fortellerstemme nærmest spytter ut ordene, og jeg hører fnyset hans, ser hoderistingen og forakten i blikket. I løpet av noen få ord har forfatteren satt både stemningen, scenen og gitt meg et innblikk i hva fortellerstemmen føler.

Når Jan Kjærstad skal fortelle om Jonas Wergelands oppvekst på Grorud, i «Erobreren» (1996), og særlig om «… Anne Beate Corneliussen, blant guttene bare kalt Seksuallivets ABC.», bringes jeg tilbake til ungdomsårene mine. Til jentene jeg så på, drømte om, forelsket meg i (ingen nevnt, ingen glemt):

«Hun tilhørte kort sagt den typen jenter som automatisk ble tamburmajor, som marsjerte foran guttemusikken i stram uniform og med denne staven – o svimlende tanker – i et fast og akrobatisk grep, og som tilsynelatende hadde kontroll med hele korpset av gutter, myndig bestemte når de skulle heve instrumentene og begynne å spille.»

Hvem kan ikke drømme seg tilbake til tenårene, til skolekorpset eller gymtimen eller klasseturer og huske akkurat denne typen jenter? Huske den udødelige kjærligheten man følte til akkurat «Hun» som satt to plasser foran i klasserommet. Og da den nye jenta kom inn i 7. klasse – og smilet hennes smeltet vekk alle tanker om «Hun», og all den udødelige kjærligheten flyttet fokus i løpet av sekunder. De var sånn, jentene i klassen, i korpset, på håndballaget – akkurat som Kjærstad beskriver Anne Beate Corneliussen. Og jeg ble sittende og stirre tomt ut i luften og minnes dem – alle sammen – før jeg klarte å lese videre.

Litterær kvalitet? Godt språk?

Det handler om å fange leseren. Å gripe tak i fantasien, fortelle noe som er fortalt før – men på nye måter. Man må ikke finne opp verdens beste metaforer i hvert eneste avsnitt, men av og til – innimellom det kompliserte plottets irrganger, spredt utover de indre og ytre konfliktene mellom protagonisten og antagonisten – der må det ligge litt snacks. Litt krydder. Det som løfter gryteretten fra å være helt grei til noe du husker i flere uker etter at du forlot middagsbordet.

Har du vært på restaurant noen gang? Har du spist noe som satte spor i deg? Jeg tenker ikke på den fiskesuppen du fikk matforgiftning av da du skulle imponere kollegene dine på den fancy restauranten i Brüssel i 1997 – da de små babyblekksprutene lå og skalv i skjeen, og du blunket til borddamen og svelget dem ned med et fornøyd (og svært påtatt) smil, og du oiet og stønnet av henrykket nytelse og skrøt uhemmet av kokkens magiske evner, og du to timer senere lå med hodet i den store, hvite porselenstelefonen og ropte på forfedrene dine, og når du endelig klarte å krype opp i sengen på hotellrommet så du at du hadde ligget på badet i mer enn seks timer i strekk.

Nei, jeg tenker på alle måltidene du har spist på restaurant. Hvor mange av disse har du snakket om i etterkant? Dagen etter? Uken etter? Har du opplevd å snakke om et måltid, en spesiell rett, seks uker etter et restaurantbesøk? Det var ikke på grunn av kjøttet eller garnityret. Det var sausen, ikke sant? Biffen var mør og fin, for all del, og de små potetbåtene var absolutt gode – sprø og godt krydret. Men sausen – sausen, mann! Du spurte til og med om å få oppskriften, og ble både litt småsur og lattermild da kelneren kom tilbake med beskjed fra kokken om at «den er hemmelig».

Det finnes regler og retningslinjer på denne kokkens kjøkken. Man rører ikke inn mel i en varm væske, det blir bare klumper av det. Man serverer aldri noe man ikke selv har smakt på. Man skjærer ikke biffen uten å la den hvile noen minutter først. Kokker kan ramse opp hundrevis av slike regler, men de virkelig gode kokkene kan også fortelle at de bryter reglene hele tiden. For å finne nye smakskombinasjoner, nye måter å fremheve biffen på, nye måter å tilberede breiflabb på osv.

Og hvordan man løfter en god saus til å bli noe mer – en magisk smaksopplevelse som du snakker om i mange uker etterpå. Så får det heller være at den hersens kokken ikke ville dele oppskriften.

Er oppskriften på litterær kvalitet hemmelig? Er det hemmelig hva som gjør at et manus har godt språk?

Jeg aner ikke, rett og slett.

Jeg vet bare at jeg kjenner igjen godt språk når jeg leser det. Og jeg kjenner igjen litterær kvalitet når jeg opplever at jeg må stoppe opp etter et avsnitt, når jeg må sette meg bak i sofaen og kikke ut i tomme luften og smake på det jeg nettopp har lest, når jeg må humre litt av minnene og følelsene forfatterens ord har hentet fram eller skapt i meg. Verken «Erobreren» eller «Innsirkling» er slik gjennom hele boken, selv ikke «Halvbroren» får meg til å stoppe opp på denne måten hele tiden. Men av og til, tre – fire ganger i løpet av en ordentlig god bok, skjer det. Hele måltidet kan ikke bestå av bare sausen. Det er kjøttet og potetene som gjør meg mett.

Men det er sausen jeg husker. Det er den jeg vil oppleve igjen og igjen. Det er den hemmelige oppskriften kokken har skapt, og det er den jeg vil tilbake til.

Hva er litterær kvalitet? En uforglemmelig saus, kanskje …?

Andersen, M. M., 2008. Skriveboka. Oslo: Aschehoug.
Christensen, L. S., 2001. Halvbroren. Oslo: Cappelen Damm.
Kjærstad, J., 1996. Erobreren. Oslo: Aschehoug.
Langeland, H. H., 2011. Fortellekunst. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Tiller, C. F., 2007. Innsirkling. Oslo: Aschehoug.

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

Øyet som ser …

Alle som skriver skjønnlitterært vet hvor krevende det er å finne riktig synsvinkel på fortellerstemmen. Skal det være en hardbarket detektiv av Marlowe-skolen, som forteller historien personlig slik han husker den, eller kanskje en allvitende fortellerstemme som lar leseren få innblikk i alle karakterenes tanker og følelser til enhver tid?

Her er noen tanker om synsvinkler – ofte kalt POV, etter «point of view» som det heter på engelsk. Av en eller annen grunn har ikke forkortelsen SV blitt tatt i bruk i de skrivemiljøene jeg har fått innblikk i 🙂

 

Første person

Som nevnt er dette måten Raymond Chandler valgte å la sin detektivhelt, Philip Marlowe, fortelle historien i f.eks. «The Big Sleep»:

Rain filled the gutters and splashed knee-high off the sidewalk. Big cops in slickers that shone like gun barrels had a lot of fun carrying giggling girls across the bad places. The rain drummed hard on the roof of the car and the burbank top began to leak. A pool of water formed on the floorboards for me to keep my feet in. It was too early in the fall for that kind of rain. I struggled into a trench coat and made a dash for the nearest drugstore and bought myself a pint of whiskey. Back in the car I used enough of it to keep warm and interested. I was long overparked, but the cops were too busy carrying girls and blowing whistles to bother about that.

Her lar Chandler leseren bli med ut i den mørke gaten, i regnet, mellom politi og «løse fugler» og de som vet hvordan billig whiskey smaker, kan sikkert kjenne den sildre ned i halsen når Marlowe endelig kommer seg inn i bilen den feilparkerte (selvsagt) bilen sin. I første person fungerer dette strålende.

Det er ikke bare i krimgenren dette gir sterke effekter:

Jeg er den råeste løgner dere noen gang har vært borti. Det er virkelig ille. Hvis jeg for eksempel er på vei til en av disse kioskene for å kjøpe et ukeblad og noen spør hvor jeg skal, taler sannsynligheten for at jeg sier jeg skal i operaen. Det er virkelig nifst.

Dette ville bare ikke føltes like intenst om fortellerstemmen ikke tilhørte Holden Caulfield i «Hver tar sin – så får vi andre ingen» (Catcher in the Rye, 1951).

Utfordringen med denne stilen er at forfatteren aldri kan la leseren få vite andre karakterers handlinger, tanker, hensikter og følelser – med mindre hovedpersonen (fortelleren) ser eller hører det helt konkret. Løsningen er naturlig nok å la karakterer snakke til (eller innenfor hørevidde av) hovedpersonen, skrive meldinger, gå til angrep, løpe vekk, stønne osv. Handlinger som skjer uten at hovedpersonen vet om dem må enten utelates, eller formidles via slike grep. Det er vanskelig, men det funker veldig bra når det gjøres rett.

 

Andre person

Det finnes romaner skrevet i andre person, f.eks. Water-trilogien av Britney King («Water Under the Bridge», «Dead in the Water» og «Come Hell or High Water»), og det er rett og slett en øvelse jeg ikke har våget meg ut på i det hele tatt. All ære til Britney King (er det noe med etternavnet, kanskje?) som har lykkes. Det handler altså om å skrive i du-form:

Så står du der, og ingenting du gjør eller sier forandrer noe som helst. Du ser at han går ut, og tross ropene og skrikene dine, setter han seg i bilen og kjører av gårde. Motoren overdøver regnet noen fattige sekunder, men til slutt er det bare deg, kveldsmørket og de plaskende dråpene igjen. Du prøver å reise deg, men bena lystrer ikke. Et eller annet sted bak deg ligger livet, og foran deg … tomheten.

Selv om det flyttes fra første til andre person, får likevel leseren et nært forhold til karakteren. Mange mener at dette kan være en måte for forfatteren å distansere seg til jeg-personens liv og handlinger – men samtidig beholde kontakten. Jeg har prøvd å finne mer svevende forklaringer, men synes denne var grei 🙂

 

Tredje person

Ah – tryggheten! Her befinner de aller fleste seg, i den trygge favnen til en allvitende fortellerstemme. Jodi Picoult bruker tredje person i Heksejakten:

Han skulle ønske han hadde en vinterfrakk, men når du slapp ut av fengslet, fikk du på deg de samme klærne som du hadde gått med da du ble satt inn. Alt Jack hadde var førtitre dollar som hadde ligget i lommeboken den varme ettermiddagen da han ble sperret inne, et knippe med nøkler som åpnet dører til steder der han ikke lenger var velkommen, og en tyggegummi.

Vi får altså tilgang til både fysiske sanser (Jack fryser), minner (den varme ettermiddagen da han ble sperret inne) og andre tanker (der han ikke lenger var velkommen). Der han står utenfor fengselsporten kan han kanskje ikke vite sikkert om han er velkommen eller ikke, men fortellerstemmen vet det.

I neste kapittel får vi lese om Addie Peabody, og hvordan en dag i mars 2000 starter med at både kjøleskapet og vaskemaskinen ryker samtidig. Dette vet jo ikke Jack (som på dette tidspunkt ikke aner at det finnes noen ved navn Addie Peabody), men fortellerstemmen vet alt, og forteller oss det. Slik hopper den fra hode til hode gjennom boken.

En fordel med tredje person er at leseren kan få innblikk i hva f.eks. skurken planlegger, noe helten selvsagt ikke kan vite like enkelt. Hvis forfatteren virkelig vil være slem, lar hun leseren bli sittende og rope til den teite helten at han må «ikke gå inn der!» akkurat når han er dum nok til å gjøre akkurat det. Kulen i bakhodet er nesten fortjent!

Skriver man i tredje person, bør man være obs på at det koster litt. Prisen er først og fremst nærheten til karakteren(-e). Den direkte stemmen du får fra en førstepersonsstemme er vanskelig å formidle gjennom tredje person.

Noen forfattere, f.eks. Jan Kjærstad, vet å utnytte denne avstanden, som her – i «Erobreren» fra 1996:

Hun hadde noen på tungen, noe hun trodde var ganske originalt, noe om Sonja Henie-programmet, om hvor suggererende det var, disse priuettene og isen som sprutet, hvor erotisk, hadde hun lyst å legge til, men visste ikke om hun våget. Det var som å tiltale Hans Majestet Kongen. Mannen i baksetet var rett og slett Jonas Wergeland.

 

Begrenset tredje person

Når en fortellerstemme ikke er allvitende, men likevel forteller i tredje person, kan man kanskje hente inn litt av nærheten igjen. Forskjellen på begrenset tredje person og vanlig tredje person er at fortelleren er «inni» en og en karakter ad gangen.

En mann sitter på en buss, og legger merke til en ung kvinne som kommer ombord – en kvinne han aldri har sett før.

I allvitende tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet, tydelig nervøs. Ikke rart, med tanke på hva hun skjulte i håndvesken sin.»

Mannen kan naturlig nok ikke vite hva kvinnen skjuler, og derfor er det kun gjennom den allvitende fortellerstemmen leseren kan få innblikk i hvorfor hun er nervøs.

I begrenset tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet. Hun kikket raskt rundt seg, og knuget håndvesken inntil kroppen.»

Siden vi er i hodet på mannen, kan han ikke gjøre annet enn å observere, og ev. konkludere med at hun er nervøs basert på oppførselen hennes. Vi som leser får heller ingen annen informasjon, og må gjøre de samme vurderingene som mannen.

 

Flere første person-stemmer

Jodi Picoult skrev romanen «Åstedet» (House Rules – utgitt 2010) med flere fortellerstemmer. Hvert kapittel er fortalt i første person fra en av hovedpersonene. Dette er en spenstig variant, og vil appellere til leserne på forskjellig vis. Jeg likte det veldig godt, og håper å kunne få til denne varianten en gang 🙂

Utfordringen blir å sørge for at hver enkelt karakter får sin egen stemme (les mine tanker om skrivestemme her), og at ingen karakterer vet mer enn de naturlig ville visst gjennom historien. Å holde tråden slik er en stor utfordring, men som sagt – det kan bli knallbra!

 

Ikke hopp!

Selv om det finnes gode unntak fra denne regelen også (Carl Frode Tiller i «Skråninga» og Karin Fossum i «Hviskeren» er strålende eksempler), er det en grei regel å følge. Forsøk å unngå å bytte synsvinkel midt i et avsnitt eller en scene. Faktisk kan det være greit å holde én og samme synsvinkel gjennom et helt kapittel ad gangen.

Thom kikket i bakspeilet og så at bilen var borte. All erfaring tilsa at det likevel ikke var grunn til å slappe av. Han trykket gasspedalen enda en centimeter ned, og de 360 villhingstene under panseret vrinsket av glede og adlød ordren. En halv kilometer bak satt Korolev og stirret på bensinmåleren. Er det mulig? tenkte han. For første gang i sin nesten tretti år lange karriere i KGB hadde han klart å kjøre en bil tom for drivstoff. Den enorme neven boret seg med vill kraft gjennom glasset som om han kunne vri nålen tilbake og få bilen i gang igjen. Thom gliste og lot g-kreftene fra hans 1968 Shelby Cobra trykke ham bak i skinnsetet.

Fra «Thomme trusler», en særdeles fiktiv spionroman av Yearn Passion (2018). Om en slik passasje mot alle odds og sunn fornuft skulle sluppet gjennom redaktørens fingre, ville de aller fleste lesere rynket på nesen. Noen av dem også fordi det skurrer skikkelig når man hele tiden må forholde seg til synsvinkelskiftet.

 

Det altoverskyggende viktigste er uansett at du velger en form du er fortrolig med, som lar deg fortelle historien slik du ønsker, og som gir leseren den graden av nærhet du føler er den riktige. Den beste måten å lykkes med å finne synsvinkelen «din» på, er å lese. Masse. Finn ut hvorfor du likte akkurat den boken, og hvordan forfatteren har brukt synsvinkelen/-vinklene for at historien skal gripe deg.

Skriv, skriv, skriv og vær glad – skriv med den stemmen du har!

Hva er egentlig en skrivestemme?

Hvordan kan du finne, og utvikle din egen? Og, ikke minst, når vet du at du har en skrivestemme som andre vil lese?

En skrivestemme er summen av alt du legger i ordene og setningene du møysommelig får ned på arket. Skrivestemmen er først og fremst holdningene, følelsene og standpunktene du har i bakhodet når du skriver. Den er alt blodslitet, alle tårene, alle våkenettene, alle kampene mot skrivesperren og all smerten du har lidd deg gjennom for å få historien ned på papiret. Skrivestemmen er summen av hvem du er, og hvordan dette gjenspeiles i historien din. Den bestemmer rytmen i teksten. Den formidler stemningen i scenene, uhyggen og velbehaget til karakteren. Den påvirker følelsene til leseren, om den er bra. Strengt tatt gjør den det om den er dårlig også – men da bare på den måten at leseren blir skuffet og irritert, og legger boken fra seg. Den er skrivestilen din – metaforene, uttrykkene, adjektivene som du har valgt ut. Skrivestemmen er forskjellene mellom karakterenes måte å snakke på, måte å være på, måte å behandle hverandre på.

Og selv om alt dette i og for seg er korrekt, er det ikke bare å lese forrige avsnitt og så – vipps – vet du hva skrivestemme er. Men likevel – det er alt det. Minst!

Når tungrockbandet Disturbed overrasket musikkbransjen med sin inderlige og intense versjon av Simon & Garfunkel-klassikeren «Sound of Silence», kom suksessen som en følge av det som er en av læresetningene i musikkbransjen. «De gjorde låten til sin egen.» David Draiman synger stille, mørkt og inntrengende i begynnelsen, og Paul Simons legendariske tekst om menneskets økende apati, om det moderne samfunnets fremmedgjøring blir levendegjort i et crescendo som meisler teksten inn i hjernebarken på lytteren. Tekstens tidløshet blir understreket av den hese, skrikende og nærmest vondt-vakre stemmen hans i det som er blant mine personlige favoritter av tekstlinjer:

«Fools», said I, «You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you»
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence

På samme måte kan og bør du utvikle din egen skrivestemme gjennom å lese, lese og atter lese andre forfattere. Leser du Stephen King, John Irving, Leo Tolstoj, Sigrid Undset, Elena Ferrante, Henrik Langeland eller hva du enn liker, så vil du lære deres skrivestemmer å kjenne. Og du kan ikke unngå å bli påvirket. Du kan plukke og stjele, låne og kopiere – men til syvende og sist må du ende opp med å gjøre stemmen din til din egen.

Liker du å flette inn humor når du snakker med folk? Bruk det i skrivestemmen din. Liker du å overdrive metaforene? Bruk det i skrivestemmen. Liker du å utbrodere landskapsbeskrivelser og nærmest male bilder i hodet på folk når du forteller om fjellturen du var på i helgen? Bruk det i skrivestemmen din.

La hver enkelt karakter få en bit av deg, og la dem få sin egen del av skrivestemmen din. På den måten gir du dem liv, og lar leseren kjenne dem igjen. Når den gamle bestefaren i første kapittel forteller at:

«Vi gjemte oss nede ved bekken, like over svingen der den forsvinner under broen. Tyskerne trampet så hardt på veien at tennene mine klapret – ja, det var mens jeg hadde tenner, må vite – og jeg så bort på lille Victoria, piken fra nabogården. Hun lå og skalv, med hendene foran ansiktet – hun tenkte vel at om hun ikke så tyskerne, så kunne ikke de se henne. Akk, det velsignede barnet. Tenk at hun skulle bruke de selvsamme hendene til å fremføre de vakreste sonater og klaverstykker på de flotteste scener i Europa, ja, i endog i Junaiten.»

… så trenger du ikke mange stavelsene inn i replikken hans i fjerde kapittel før leseren kjenner igjen den lengtende, drømmende stemmen.

Eller:

«Herr Smalling begravde nesen i papirene foran seg. For tredje gang denne uken hadde han måttet svare på anklagene fra denne jyplingen av en journalist. Hadde det ikke vært for at onkelen til drittungen eide hele avisen, ville han gitt ham en nesestyver og sendt ham på hodet ut på gaten.»

Skrivestemmen din har plassert et bilde av Herr Smalling i leserens hode, og det er ikke utenkelig at leseren også har et bilde av kontoret hans, skrivepulten, vinduene med utsikt over …

Dan Brown selger bøker i hopetall, og høster alt fra lovord til kritikerslakt for skrivestemmen sin. Han har en svært malende og ornamenterende stemme, og bøkene om Robert Langdon er millionselgende bevis på at leserne liker det. Per Pettersons skrivestemme i «Ut og stjæle hester» er lavmælt, subtil og nærmest innesluttet i forhold. Stephen King har en røff, direkte og til tider både brutal og vulgær skrivestemme, som i «IT» suppleres med ungdommers slang og intense vennskapsbånd. Jodi Picoults skrivestemme er varm, kjærlig og omtenksom enten hun forteller om Asperger-rammede Jacob i «House Rules» eller når tenåringen Peter går amok og skyter vilt rundt seg på skolen i «Nineteen Minutes».

Alt handler om å finne ditt uttrykk, din måte å fortelle historien på. Her er noen tips til hvordan du kan finne, og utvikle din egen skrivestemme:

Les, les og atter les. Dette er et mantra jeg aldri kommer til å gi meg på, og som jeg heller ikke er opphavsmannen til, selvsagt.

Skriv, skriv og atter skriv. Det hjelper ikke hvor talentfull du er om du ikke øver. Skriving er øving, og øving gjør mester. Skriv!

Jobb med grammatikk og rettskriving. Det er pirkete og kjedelig (for mange), men veldig nødvendig. Skrivestemmen din bør ikke bli avskrevet bare fordi du ikke har tatt denne delen på alvor. Stavekontroll er et absolutt minimum.

Snakk med folk, lytt til folk. Spør dem hva som gjør din stemme unik. Hva er typisk ved din talemåte? Bruk informasjonen når du skriver.

Vær original – men vær deg selv. Vil du skrive lange setninger uten tegnsetting, så gjør det. Vil du bruke humor, så gjør det. Vil du skrive en roman på versefot … vel, så ikke gjør dét … det blir å dra det litt langt 😉 Men uansett hva du gjør, så sørg for at det blir bra – at det fungerer!

Da jeg leste «Mr. Mercedes» av Stephen King for noen år siden, frydet jeg meg (som vanlig) over at historien ble fortalt gjennom hans skrivestemme. Det var den første bok i Bill Hodges-trilogien, og jeg dannet meg mine egne bilder og stemmer inni hodet etter hvert som jeg ble kjent med karakterene. Bill Hodges hadde den stemmen, Brady Hartsfield snakket sånn og sånn, mens Jerome og Holly også fikk sine stemmer inni hodet mitt.

Så leste jeg bok nummer to, og de samme stemmene kom tilbake. Jeg «hørte» dem snakke ut av boksidene.

Tredje bok hørte jeg på i bilen på vei hjem fra ferie, og etter et kvarter ble jeg bare sittende og le. Jeg måtte fysisk stoppe bilen for å spole tilbake til de minuttene jeg hadde gått glipp av i latteranfallet.

Den raspende, røffe stemmen til Will Patton var den mest perfekte stemmen til å lese denne historien som noen gang kunne vært oppdrevet. Og han passet like perfekt til stemmene inni hodet mitt. Jeg ble helt slått ut av hvordan historien ble gjort levende gjennom stemmen hans – han gjorde den rett og slett til sin egen. Basert på Stephen Kings skrivestemme. Jeg var lamslått. Og – som jeg av og til opplever når en bok er ferdiglest/-hørt – jeg var på gråten. Av lengsel etter karakterene og miljøene som trilogien handlet om. Det skyldes ikke bare at historien fenget, men at skrivestemmen traff meg midt i leserhjertet mitt.

Jeg avslutter med enda et eksempel på hva en skrivestemme er, og hva den betyr.

«Jeg sitter i et sommerhus og det er høst. Den høyre hånden irriterer meg, stingene på kryss og tvers, og særlig pekefingeren. Den er krokete og skeiv som en klo. Jeg kan ikke la være å se på den. Den klamrer seg til kulepennen som tegner rød skrift. Det er en ualminnelig stygg finger. Det er synd jeg ikke er keivhendt, jeg ønsket en gang at jeg var det, keivhendt og spilte bass-gitar.»

Og:

« – Tusen takk!
Jeg sto på tærne, rakte fram armen så langt jeg kunne og fikk tilbake vekslepengene av Esther, femogtjue øre på en krone. Hun bøyde seg ut gjennom den trange luken og la den skrukkete hånden i de kule krøllene mine og lot den ligge der en stund, ikke at jeg likte det noe særlig, men det var heller ikke første gangen, så jeg begynte å bli vant med det. Fred hadde for lengst snudd ryggen til, stappet posen med kandissukker ned i lomma og jeg kunne se det på måten han gikk at han var forbanna for et eller annet.»

Mange kjenner igjen åpningene på Beatles og Halvbroren – begge av Lars Saabye Christensen. To bautaer av noen bøker i norsk litteratur. To bøker skrevet av den samme skrivestemmen, og som gir meg en varm, nærmest familiær følelse. Dette er så umiskjennelig Lars Saabye Christensen, og nå kjenner jeg at jeg må legge begge bøkene på vinterens leseliste.

Igjen 🙂

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén